Tekst og foto: Odd Tore Saugerud
Seter, (jakt)hytte, høggerhytte? Plassen var ikke merket på rektangelkartet fra 1872, men merket som mindre bygning på gradteigkartet utgitt 1945. Lokale hytteeiere vet om bygningene, men kjenner ikke historien. Det kan være verdifullt å dokumentere det som er igjen og som er kjent nå, før forfallet blir fullstendig, og håpe på at noen kanskje kan fortelle mer.
I perioden 2008 - 2010 var det kjentmannspost på Hinghanghaug. Turen fra Østerdamveien til posten ble i korteste laget for en skikkelig tur, så vi bestemte oss til å ta en tur opp på Gjørudshaugen i tillegg. Vi fulgte stier, tråkk og gamle stier gjennom storvokst granskog, først mot øst. Der åpnet det seg et ganske nytt og nylig tilplantet flatehogstområde i lia nedenfor Høgvolltoppen.
Den nærmeste bygningen var opplagt et uthus, men taket og langveggen mot øst var det lite igjen av. Resten av uthuset var i bedre form, med stor inngangsdør og naturens egne opphengskroker på langveggen, og vindu på kortveggen mot syd.
Den gulmalte bygningen så ut som en reisverksbygning med både utvendig og innvendig panel, og hadde nok vært for mennesker. Den hadde inngangsdør og vindu på sydveggen, begge lukket med solide lemmer. Toetasjes fuglehus tyder på at beboerne hadde hatt naturinteresse. Taket var for lengst forsvunnet sammen med takstolen på nordveggen, og huset var fylt med nedfalne materialer. Siden døren var forsvarlig lukket og låst, og det var fullt av materialer med spiker i inne i huset, var det ikke mulig å gjøre seg opp en mening om hva bygningen hadde vært brukt til. Fotografiinteresserte hytteeiere i området kjente til husene, visste hvor de var og hadde tatt bilder der selv, men det var også det hele.
UTHUSET: Den nærmeste av de to bygningene på bilde nr. 30027 var ganske opplagt et uthus, uten innvendig panel, og med bare ett ganske lite vindu. En gang hadde det nok vært rødmalt utvendig. Østveggen og taket hadde nå råtnet og falt sammen. Innvendig var alt bare rot, mest takstein og bord med spiker i.
INTAKT VINDUSGLASS: Sett fra sydvest så uthuset mye bedre ut. Både langveggen og endeveggen mot syd hang bra sammen og holdt seg oppreist. Døra var forholdsvis bred, og det var fortsatt helt glass i vinduet. På langveggen var det spikret opp naturlige kroker av greiner, kanskje til klær, kanskje til garntørk?
HOVEDHUSET: Den gulmalte bygningen hadde holdt seg litt bedre oppreist enn uthuset. Den så ut som en reisverksbygning med utvendig og innvendig panel, hadde tilsynelatende hatt et stort vindu på østveggen, og hadde nok vært for mennesker. Om det hadde vært seterhus eller hytte var ikke klart, men med lite areal og ett rom var det neppe noen bolig. At det var hovedhuset var ganske klart.
FUGLEHUS: Sydveggen var inngangspartiet til huset, med dør og vindu lukket med solide lemmer. Under ytterpanelet var det også spor av papp som vindtettet veggene. Et firereders fuglehus var satt opp under mønet. Åpningen i redet i annen etasje var blitt kraftig utvidet av hakkespett, som vi også andre steder har sett at har hakket seg inn til småfuglers reder, antagelig for et måltid med litt ferskt kjøtt.
Vi fikk ikke disse to husene ut av hodet: hvorfor lå de der de lå, hvilken funksjon hadde de hatt? Turkart over Oslo Nordmark fra 1970-tallet og til litt ut på 2000-tallet, for eksempel i Kjentmannshåndboken 2008 - 2010, viser en bygning ved myra i bunnen av dalen vest for Høgvolltoppen, men disse husene lå jo godt oppe i lia. På Garmins Topo-kart i stor målestokk for GPS var det tegnet inn en hytte eller koie i det aktuelle området. Bevæpnet med GPS tok vi sommeren 2015 derfor en ny runde i området.
Fra Østerdamveien fulgte vi den gamle, delvis oppbygde veien i dalen syd for Høgvolltoppen innover til dalen der plassen skulle ligge, og gikk på GPS-en derfra. Stedet som var markert, viste seg å ligge godt inne i et nytt flatehogstfelt med god oversikt i alle retninger. Terrenget der stemte for så vidt med det vi mente å huske, riktig nok for nær myra i dalbunnen, men det var ingen spor etter bygninger. Søk i andre deler av terrenget med samme terrengformasjon ga heller ikke resultater.
Nederlaget i 2015 var vanskelig å fordøye, særlig når målet var såpass spennende. Høsten 2016 gjorde jeg derfor et nytt forsøk med ny GPS. Den gamle var ofret til Markaguden under kraftledningen vest for Bjørnsjøen. Nå visste jeg hvor plassen ikke var, men sånn noenlunde hvor den lå i forhold til Høgvolltoppen, så da var kanskje den et godt utgangspunkt. Utsikt var det ikke, men kronglet og delvis ganske bratt med steinur og skrenter. Snart kjente jeg igjen hogstfeltet fra 2015 hvor plassen ikke var. Men øst for en liten skogkrull med høye graner i enden av hogstfeltet var det et eldre hogstfelt med tettvokst plantefelt med fire til fem meter høye trær. Det kunne jo passe etter åtte års vekst, og etter litt gange på terrengfølelsen sto jeg plutselig foran en gul vegg nesten gjemt bak granene. Dette var stedet, men avmerkingen på både turkartet og på Topo-kartet var omtrent 150 meter for langt mot vest og for lavt i terrenget.
Uthuset hadde nå rast enda mer sammen. Sett gjennom inngangsdøra var det et herlig rot der inne, hvor nedraste materialer sammen med ovn og andre gjenstander fra våningshuset var bare røyset sammen.
Nordveggen i hytta hadde begynt å rase inn mellom sideveggene, men det var fortsatt ikke mulig å få et innblikk i hvordan den hadde vært innredet. Posisjonen ble merket av på GPS-en før avreise til Merråsen og solnedgangen der.
ET HERLIG ROT: Gjennom den åpne inngangsdøra til uthuset var det god oversikt over alt rotet inne i uthuset. Her var det blant annet en vedkomfyr som nok hadde stått i hytta. Vi skimtet også en aluminiumskjele og et emaljert vaskevannsfat, eller kanskje det var en vannmugge? Ganske typisk for tiden før krigen.
Med GPS var det greit å holde retningen og velge den riktige av de tre smådalene i lia på Høgvolltoppen. Disse er ikke antydet på turkartet, og uoversiktlige i terrenget. Hogstfeltet hadde nå vokst seg så tett at uthuset ble først synlig på under ti meters avstand.
Inne i uthuset hadde det også blitt litt størrelse på granene, men det var fremdeles nok sikt til å se at her hadde det vært tre ganske brede båser, og god plass mellom inngangsdøra og disse.
Nå hadde nordveggen rast videre innover inn i hytta og panelet hadde knekt. Det var tydelig at hytta ikke hadde hatt vanlig reisverk, men liggende stokker stablet over hverandre. Disse var ikke skikkelig laftet eller forbundet med hverandre i hjørnene. Endeveggen med inngangsdøra var fortsatt i ganske god stand, men den var nå nesten helt dekket av granskog. Her har det vokst bra til i løpet av ni år, og dette var siste gang det var mulig å ta et bilde av sydveggen.
EN STALL: Ett år etter at forrige bilde ble tatt hadde smågranene inne i uthuset begynt å vokse seg større. På dette bildet er to skillevegger for båser godt synlige, og det er klart at det har vært tre ganske brede båser der inne. Det er ikke spor etter en møkkagang i bakenden av båsene, så dette var neppe et fjøs, men heller en stall.
UTEN REISVERK: Det utvendige panelet på nordveggen hadde nå (2017) knekt, og veggen hadde rast innover i huset. Bildet viser også tydelig at huset ikke hadde noe vanlig reisverk, men liggende planker. Disse er tydeligvis ikke felt sammen i hjørnene, og heller ikke skikkelig forankret til plankene i langveggene. Det er også tydelig at det var en dobbel inngangsdør, vanlig dør med varadør utenpå. Det er muligens en brannisolerende plate ved siden av døren, slik at ovnen sto der. Det er ikke mulig eller forsvarlig å komme inn og undersøke dette nærmere.
NESTEN TILDEKKET: Dette er det siste bildet det var mulig å ta av sydveggen uten minst å ha med grensaks, for ett år senere var veggen dekket av greiner, og det er heller ikke plass til å stå langt nok vekk fra den til å ta et bilde av hele veggen. Her er hakkespettenes herjinger i toppetasjen av fuglehuset godt synlig.
Siden høsten 2017 hadde granene i plantefeltet vokst både i høyde og i vidde. Et sauetråkk slynget seg nå mellom og under trærne og rett frem til uthuset.
I anledning av at det nå var ti år siden vi først fant plassen, forsøkte jeg å ta et bilde som så langt som mulig var tatt fra samme posisjon som det første bildet fra 2008. Med ryggen nærmest inne i et tre og noe rydding av greiner, ble dette resultatet. Så tett som det er tilplantet her, ville heller ikke dette bildet vært mulig uten ekstrem vidvinkelzoom tilsvarende 14 mm brennvidde på fullformat.
Siden langveggen mot øst sammen med endeveggene danner en stabiliserende U-form, holder uthuset seg forbausende godt oppreist. Innvendig vokser selvfrødd gran og rogn seg stadig større. Takbjelken påsatt ølboks har falt ned siden 2017.
I hytta har nå endeveggen mot nord knekt fullstendig sammen, og langveggene ligger for det meste nede. Nå er det synlig at det har vært dobbelt inngangsdør, og et uisolert loft. Også her trives rognen i alt rotet.
Ti år har gått siden første bilde av plassen (tittelbildet) ble tatt. Granene I plantefeltet har vokst både i høyde og vidde, og bygningene har rast enda mer sammen. Dette var det beste forsøket på å ta et bilde fra samme sted som i 2008. Selv med ekstrem vidvinkelzoom med en brennvidde som tilsvarer 14 mm på fullformat var det ikke mulig å få med hele bygningene.
FORTSATT OPPREIST: Vestveggen har holdt seg bra oppreist i tiden siden 2018. Det er egentlig noe overraskende, siden døra ikke er der med dens stabiliserende virkning. Men så lenge hjørnene holder, holder også veggene seg oppreist.
TAKBJELKE MED ØLBOKS: Østveggen hadde forsvunnet allerede i 2008, og restene av den har ikke forandret seg mye. Takbjelken med påsatt ølboks har falt ned siden 2017. Ellers har både gran og særlig rogn vokst kraftig det siste året.
SNØENS HERJINGER: Snøvinteren 2018 har herjet kraftig med hovedhuset. Endeveggen mot nord har knekt fullstendig sammen og falt inn i huset, og begge langveggen har derfor blitt fri til å falle utover. Endeveggen mot syd holder seg fortsatt bra oppreist, gjerne på grunn av den stabiliserende virkningen av den forholdsvis stive doble inngangsdøra, som fortsatt er låst på plass.
Navnet Høgvolltoppen kan forbindes med en setervoll, og båsene i uthuset kan tyde på buskap. Det er også rester av en rett mur på en liten hylle et stykke nedenfor bygningene, men det var neppe en grunnmur. Men det er ingen typiske rydningsrøyser synlig i området, og ingen seter er nevnt i dette området i seterlistene 1934 - 1935 fra Krokskogen, selv om det på gradteigkartet er avmerket en mindre bygning (ikke seter) der. Dessuten var uthuset neppe et fjøs. Så seter ser ikke sannsynlig ut. Vanlig hytte er også en mulighet, men uthus med tre båser ville vel vært ganske uvanlig.
Høggerhytte med stall er derimot en aktuell mulighet. Hovedhuset kan ha trekk til felles med andre høggerhytter jeg har sett på Krokskogen, hytter som sannsynligvis ble bygget i tiden rundt den første verdenskrig. Før den andre verdenskrig var nærmeste vei ved Østerdam. Det kan tyde på at den gamle, oppbygde veien var en tømmervei for transport fra området ved Høgvolltoppen. Men dette er fortsatt bare spekulasjoner.
Tømmeret som nå hugges i området, transporteres ned til Gjørud/Almegrenda på gamle FV241. Høgvolltoppen ligger i Ringerike (før Norderhov) i Buskerud, og det gjør også Gjørud/Almegrenda. Tømmer fra områdene nord for fylkesgrensen transporteres til Jevnaker i Oppland. Slik var det tidligere også, tømmer hogd i ett fylke transporteres i første omgang videre i samme fylke.
Det kan være interessant å sammenligne de tre kartene:
Kartverkets digitale kart NORGE M 1 :50 000 (N50), ekvidistanse 20 meter, er lastet ned i oktober 2016 og sist revidert da. Det tilsvarer dagens turkart over Oslo Nordmark, men er her forminsket til samme målestokk som de andre kartene for sammenligningens skyld. På dette kartet er det ikke merket noen bygning ved Høgvolltoppen, men på tidligere turkart over Nordmarka i samme serie NORGE N50 var det merket av en bygning nede ved myra nedenfor Høgvolltoppen. Dette er ikke riktig.
Gradteigkartet Jevnaker G34 vest M 1 : 100 000, ekvidistanse 30 meter, er opprinnelig utgitt i 1945, men er basert på målinger i perioden 1912 - 1934. Dette kartet ble trykket i 1958, veier ajourført da. Her er Gjørudshaugen og Høgvolltoppen tegnet som to åspartier, men bare den første er navnsatt. Her er det merket av en bygning i lia nedenfor Høgvolltoppen, med rød ring på kartet. Dette er så riktig som man kan forvente i denne målestokken. På eldre turkart over Nordmarka som er basert på gradteigkartet (til og med 1960-tallet), er bygningen merket av riktig.
Rektangelkartet Hønefoss 19B M 1 : 100 000, ekvidistanse 100 fot, opprinnelig fra 1872, veier ajourført i 1939. I det aktuelle området er Høgvolltoppen tegnet som lang ås med navn TørBrend(e)n, mens Gjørudshaugen er mindre og ikke navnsatt. Navnet Tørrbrenna kan vise til at det har vært kølmiler i området. Denne typen kart var i sin tid basis for de ille berømte tyskerkartene, da forstørret til M 1 : 50 000, som vi brukte i mine guttedager, og også på befalsskolen i 1969 med til dels svært uventede resultater. Kartet som er vist her er trykket i 1958, valgt fordi kopien av originalkartet fra 1872 er gulnet og vanskelig å lese. Her er det ikke merket av noen bygning ved Høgvolltoppen. Dette kan vel tas til inntekt for at den ikke var oppført i 1872. Kjente setre var tegnet inn allerede da.
Det er store forskjeller i topografien fra dette kartet og til gradteigskartet, mens gradteigskartet og Norgeskartet har mye til felles. For eksempel ser Øyangen mindre ut på øyemål på rektangelkartet, men var den demt opp i 1872? På rektangelkartet ser Hinghanghaug ut til å hete Hinghang, men det står vel egentlig Hinghaug på kartet?
Bildet viser omtrent samme utsnitt av Høgvolltoppen og området rundt den med rektangelkart opprinnelig fra 1872, veier revidert 1939, gradteigkart opprinnelig konstruert i tiden 1912. – 1934, og digitalt turkart fra oktober 2016. De to første kartene er i målestokk M 1 : 100 000, mens det digitale er i M 50 : 000. Det siste er forminsket til M 1 : 100 000 slik at kartene skal være direkte sammenlignbare. På rektangelkartet er Høgvolltoppen og fortsettelsen av den mot vest kalt HøgBrend(e)n. Den røde sirkelen på gradteigkartet viser hvor plassen ligger.
Kjør Østerdamveien til litt forbi Østerdamsetra og parker på den graskledde sletta på høyre side hvor det går et traktorslep nedover mot øst. Gå veien videre forbi en saue-innhegning og en liten bekk, og ta opp til venstre på en sti opp en jordskråning med grankratt på begge sider. Der vider stien seg ut til en gammel og stort sett grasbevokst vei som stedvis er lavt oppbygget med stein der skråningen mot bekken er bratt. Veien er nå mest et dyretråkk, stedvis nokså våt og bløt, og det ligger mange vindfall over den som gjør omveier nødvendig. Etter hvert flater den ut, og da er det på tide å ta frem GPS-en. Det går et sauetråkk rett til husene, delvis gjennom tett granbeplantning. Avstanden fra veien til plassen er ca. 900 meter.
GPS-koordinatene til plassen er 32 V 0578772 6674487. God tur!
Er du interessert i å oppleve Bærum, nesten slik bygda var før den ble urbanisert? Fra ganske veiløse områder med skog og til dels voldsom natur til idylliske jordbruksområder med fortsatt husdyrhold og med kulturminner fra både en nær og en fjernere fortid? Da er Ursdalen stedet, en lite berørt rest av bygda Bærum i utkanten av Vestmarka.
Otertjernsrenna fra Søndre Heggelivann over Otertjernene og til Sloradammen blir regnet som det største tømmerrenneanlegget som har blitt bygget i Marka.
Skogsbilveien mellom demningen i Søndre Heggelivann og Flåtadammen i Storflåtan er en populær og mye brukt sykkelrute. Men den går også i samme område som to av de viktigste fløtningsrutene som var i Marka, og deler av fløtningsanleggene er fortsatt synlige. For de som ikke bare sykler for treningens skyld, er det muligheter til flere avstikkere til det som nå er minner om den tiden da skogen i Marka var en viktig ressurs og en stor arbeidsplass. Veien går også forbi flere gamle setre.
