Tekst og foto: Odd Tore Saugerud
Stien er pen og interessant i seg selv, men denne gangen er det avstikkerne til utsikter og spennende steinformasjoner som er temaet. Ikke lange distanser med korte kilometertider, for her kreves krabbing i bratt fjell og ur, og god tid til å se seg om både underveis og ved målet for avstikkerne.
Underveis kommer du også forbi spor av gammel kultur: Retthellseter (lokalt Retthella eller Retla) var den siste setra i bruk på Krokskogen. Retthelltjern var tidligere demt opp som driftsvann til Sundvolden Møllebrug. Navnet Bronsealdergravrøysa sier alt om denne. Ingen grunn til å ta alt på én dag, del det opp og nyt opplevelsen!
Denne gangen stopper vi der blåstien krysser den gamle Skardveien litt vest for Skardtjern. Videre nordover mangler det heller ikke på severdigheter og muligheter for avstikkere, men det må bli en annen artikkel.
Fra Kleivstua starter blåstien nordover til Retthellseter og videre mot Gyrihaugen. Kleivstua er et gammelt tradisjonsrikt overnattingssted og serveringssted på toppen av den berømte og beryktede Krokkleiva. I dag modernisert og utbygd til et kurs- og konferansested. Her var øvre vendestasjon for den nedlagte stolheisen fra Sundvollen. Utsikt over Ringerike og fjellene bak fra Dronningens utsikt.
Kronprinsens utsikt er kanskje et mer anbefalelsesverdig utgangspunkt for turen nordover, selv om blåstien ikke går direkte forbi her. Men her er parkeringsplass og flott utsikt over Ringerike både morgen og kveld. På dagtid er det ofte hektisk aktivitet med paraglidere som tar av fra grasbakken nedenfor Dronningveien. Om turen tilbake skulle trekke ut i tid er det også greit at den siste delen av den da går på vei, og at du kan glede deg over et annerledes utsyn over Ringerike med tusener av tente lys.
ØVRE VENDESTASJON: Tar du turen fra Dronningens utsikt til Kleivstua, kommer du forbi øvre vendestasjon på taubanen i Krokkleiva. Vendeskiva og tre bærebukker står der fortsatt, men også her vokser landskapet raskt igjen.
TILGRODD: Fortsett stien nedover, og du kommer til en lysning med benker og bord. Utsikten var helt tilgrodd, men ble ryddet i 2010. Nå vokser det friskt igjen, men utsikten mot Sundvollen, Viksåsen og Røyselandet, og deler av Tyrifjorden og Steinsfjorden er fortsatt fin. Men det er bare et spørsmål om år før den gamle taubanebukken er gjemt bak løvskogen. Avstanden hit fra selve Kleivstua er ca. 300 meter.
GOD UTSIKT: På Kronprinsens utsikt er det fortsatt bra utsikt fra stillaset for hangglidere, og det er ryddet en plass nedenfor for paraglidere. Dette bildet viser utsikten fra plassen for paraglidere, omtrent slik som de kan oppleve den idet de blir luftbårne.
SVERMING: Med sola i ryggen, bratthenget mot Sundvollen i dyp skygge og rim på bakken blir det ikke mye termikk. Likevel var dette dagen da hanggliderne svermet fra Kronprinsens utsikt. Lang kø, den som hadde snurr på snorene eller var skjelven i bena ble bare holdt igjen til fordel for de som klarte seg med kort take-off. Trist at termikken var så dårlig at flyvebanen ikke kom så høyt at Ringerike lå under dem.
VIDT UTSYN: Den gamle startrampen for hangglidere på oversiden av veien er i forfall, men gir fortsatt den beste utsikten over Ringerike. Her har lysene i bygda blitt tent og de første stjernene blitt synlige, mens det fortsatt er rester av aftenrødmen mot sydvest.
Fra Kronprinsens utsikt følger du Fjellseterveien ca. 800 meter før blåstien/pilegrimsleden tar av til venstre til stikrysset ved Nordkleiva. Nordkleiva er spesielt kjent fra trefningene 16. april 1716 mellom invasjonshæren til svenskekongen Karl XII og den norske forsvarsstyrken av soldater og bønder. Her ble svenskenes hærtog stanset. I stikrysset tar det av bratt blåsti ned til Dronningveien og videre til Sundvollen.
Etter et kort stykke på sti følger et kort stykke på vei, og deretter blåsti mot Retthellseter. Først krysser du bekken fra Retthelltjern. Ca. 50 meter etter dette tar det av en noe utydelig sti til høyre mot Retthelltjern, et ganske vakkert skogstjern omgitt av flere hytter, verdt en avstikker. Stien fører frem til utløpet av bekken med noe som ser ut som en fint oppbygget steinbro. Men dette er restene av demningen fra tidlig på 1850-tallet som demte opp tjernet for å gi driftsvann til Sundvolden Møllebrug.
TÅLER TIDENS TANN: Demningen ved Retthelltjern er den eneste av de fire demningene som fortsatt ligger inntil vannet den i sin tid demmet opp. Et fint stykke steinarbeide, som har tålt tidens tann bra. Den ligger fortsatt nesten som en overdimensjonert steinbro på en gammel kjerrevei. Bildet er fra 2000, da det var nyhugget og åpent her fortsatt, og vi hadde lagt fjern/kulturposter i turorienteringen Flaggspretten i området. Nå har det vokst opp mye kratt, og demningen er ikke grei å fotografere, men fortsatt lett å se.
Avstikkeren til steinsøylen Gygra er nok den mest tidkrevende langs den delen av Krokskogstupet som denne artikkelen dekker, men også den mest sagnomsuste og spennende. Det er flere «veier» dit ovenfra, og også nedenfra fra Dronningveien, men felles for alle er at de er bratte og passer best for de som ikke har noe imot å bruke armer og ben samtidig, og liker å ha det litt luftig. En mulighet er å ta stien til venstre fra et umerket stikryss på blåstien ca. 380 meter etter at den krysset bekken fra Retthelltjern. Stien går mot den nordligste av de fire hyttene som er merket nær Krokskogstupet nordvest for Retthelltjern. Følg stien til et stort hogstfelt som strekker seg mot nord over høyde 480 moh. på turkartet, og ta deretter ned igjen til en liten tverrdal i terrenget. Der starter nedstigningen som er beskrevet i teksten til stedet Gygra. Det er sporadisk merking med mørkegrønn maling fra stikrysset til starten på nedstigningen og videre nedover. Sikringstau kan være praktisk.
Sagnet om trollkvinnen Gygra og steinsøylen Gygra har vært kjent i århundrer, men noen detaljert skriftlig beskrivelse av hvor hun sto, manglet lenge. Likevel var det noen som visste det, noe som gamle bilder som det under bekrefter. Også i dag gjemmer hun seg godt, men finner du først Vaktgygra nederst i den bratte nedstigningen, finner du også selve Gygra i nordenden av en rygg ca. 50 meter mot nordvest. I området er det også andre rygger med gygre, så det er lurt å ta seg god tid der nede. Fin utsikt er det også.
KJENT, MEN SKJULT: I mange år før og etter krigen var Gygra kjent, men noen beskrivelse av nøyaktig hvor hun sto og hvordan man kunne komme dit, fantes ikke. Det venstre bildet er fra den perioden, sjekk turistenes antrekk med trange eplenikkers og skjørt. Bildet er kanskje tatt rett før krigen, min far hadde i alle fall slike nikkers da. Dette kan være bildet som var på vår bruntonete kalender rett rundt 1950, men det er ikke helt som jeg mener å huske det. Bildet til høyre er tatt av Fredrik Schjander d.e. etter at han hadde funnet igjen Gygra en gang på 1960-tallet. Kvaliteten på det bildet (som nå er restaurert) var så dårlig at man kunne være fristet til å tro at det var eldre. Foto: Schjander 1970, offentligjort i Heftet Ringerike 1975.
PASSER PÅ: Den bratteste delen av nedstigningen mot Gygra ender i en liten dal langsmed stupet mot vest. Her står denne vaktgygra og passer på at de som skal til Gygra ikke fortsetter nedover, men dreier av mot nordvest.
MAJESTETISK: Trollkvinner som Gygra ser alltid gamle ut, men eldes deretter meget langsomt. Her er Gygra i år 2000. Man ser at hun har blitt mer mosegrodd med årene, særlig rundt føttene. Her ser toppvarden fortsatt ut til å være på plass.
PÅ RAD OG REKKE: Syd for vaktgygra står det fire vaktgygre til på rekke og rad. Tre av disse er av den mer klumpete sorten, mens den lengst mot syd er høy og kraftig. Her var det så trangt og mye kratt at bare tre kom med på bildet, og den sydligste (til venstre i bildet) er nesten ikke synlig bak løvverket. Den er synlig fra Dronningveien nedenfor Kronprinsens utsikt, og også fra veien der den passerer nedenfor det store raset.
Fra Gygra bør du følge samme vei tilbake til høyde 480 moh. og blåstien, og deretter denne videre til Retthellseter. Der stien krysser et bekkesig langs vestsiden av vollen på Retthellseter, er det enda et spor etter Ringeriks-sagnene om St. Olaf, nemlig St. Olavs kilde eller brønn ca. 15 meter lenger mot nord. Som bildene fra 1920 og 1935 viser, var det mange flere hus på vollen da enn nå. Mange hus er revet eller falt sammen siden da, mens det felles størhuset som nå står på vollen, ble først bygget i 1936. Det ble setret her til 1972.
EN GROP MED VANN: Denne lille jettegropa er også kjent som St. Olavs kilde, da en versjon av sagnet forteller at Hellig Olav bare senket bøtta ned i fjellgrunnen, og så oppsto en grop full av vann. I en tørkeperiode på 1980-tallet hadde bekken tørket helt ut, men brønnen var fortsatt full av vann. I den svømte også en hop med svært store og lange metemark. Hellig Olav hadde neppe drukket slikt vann med levende proteiner.
1920 OG 1935: Det øverste bildet er fra ca. 1920, mens det nederste bildet er fra ca. 1935, i alle fall fra før 1936, da det nye størhuset ble bygget. Huset lengst til høyre er det faste punktet i bildene. Det er fjøset. I 1920 besto det av en laftet del i syd og et plankekledd påbygg i nord. I 1935 har tydeligvis tilbygget blitt forlenget og laftet. Huset på tvers til venstre for fjøset er det samme som det midtre huset på det neste bildet. Huset helt til venstre på bildet fra 1920 er sannsynligvis det som står i midten på bildet fra 1935. Det hadde vært svært interessant å få vite hvilken funksjon husene på venstre side hadde, siden de alle er revet nå. Foto: Hole Bygdearkiv
1930: Bildet viser bebyggelsen på Retthellseter, som var synlig nordfra på setervollen. Bildet er først og fremst viktig som utgangspunkt for å kjenne igjen husene på andre gamle bilder, hvor det er mange fler og forskjellige hus i forhold til i dag. Bildet ser ut til å være et gammelt fargebilde med et dominerende rødstikk, men også fargerester av blått og grønt. Kvaliteten er så som så. Sent på 1930-tallet virker da mer sannsynlig, kanskje etter at det nye felles størhuset ble bygget, siden ingen av de andre gamle husene på det forrige bildet er synlige her. Det neste bildet viser hvordan det ser ut fra omtrent samme sted i 2015. Foto: Hole Bygdearkiv
2015: Setervollen nord for det nye størhuset på Retthellseter er vokst til med flere lunder av velvoksen gran. Dette er det bildet som best tilsvarer det forrige bildet fra ca. 1930. Huset til venstre i bildet har samme plassering av døra og samme lafting i endeveggen mot nord, så selv om sideveggen nå er panelt, kan man slutte at dette er det samme huset. Huset til høyre ligger bak omtrent samme formasjon av berg i dagen, og takvinkelen stemmer. Dette er fjøset, som har fått et påbygg i nordenden siden da. Huset midt mellom disse er revet. Det er nå kommet et nytt hus syd for fjøset.
FÅ HUS IGJEN: Siden mesteparten av husene på de gamle bildene er revet og områdene med berg i dagen delvis er vokst til, er det ikke enkelt å finne ut hvor de gamle bildene er tatt fra. Jeg har derfor valgt en vinkel som gjør at endeveggen på fjøset får omtrent samme utseende som på bildet fra 1935, og som samtidig tar med det «nye» størhuset. Fjøset tilsvarer stort sett bildet fra 1935. Det ser ut som om det har vært omlaftet, og at døren da ble flyttet lenger mot nord. Det lille, grå huset omtrent midt på bildet er det samme som huset til venstre på bildene fra ca. 1930 og 2015. Alle de andre gamle husene er revet, også det av stein til venstre på bildet fra 1935. Det er ikke tydelige spor etter grunnmurene, men noen av steinene har sikkert blitt brukt i grunnmuren til størhuset fra 1936. Det er også steinrøyser i granlundene som har vokst opp, men en inngjerding med tre hester på beite gjorde det lite fristende å undersøke disse nærmere i dag.
Videre går blåstien gjennom skog, over hogstfelt og gjennom mer skog til den krysser bekken fra Lårviktjern. Tjernet ser du bare glimt av fra stien. Et pent skogsvann, men med mye myr og kratt langs breddene.
IDYLL: Lårviktjern, en liten idyll langs blåstien fra Retthellseter til Skardtjern. Verdt å ta med seg for de som tar seg frem til Bronsealdergravrøysa fra syd.
Den som følger kanten av Krokskogstupet kommer før eller senere til Pipeskaret der Pipesteinen, eller heller Pipesteinene står. Terrenget og skogbunnen langs stupkanten er ikke lett fremkommelig, og det er derfor lurt å følge restene av tråkket til utsikten over Pipeskaret, hvor det var Kjentmannspost i perioden 1998-2000. Tråkket tar av fra blåstien fra omtrent 100 meter etter der stien og skiløypa skiller lag, og er sporadisk merket med mørkegrønn maling. Fra stupkanten får du også oversikt over de andre Pipesteinene, eller i alle fall over et par av dem.
Det å komme på nærmere hold er krevende, men ikke umulig. Du må gå i terrenget på «landsiden» av stupkanten forbi østenden av skaret. Etter hvert går stupet ned mot bunnen av skaret over til en meget bratt skråning, og der kan du krabbe ned, helst med sikringstau. Vel nede er det mosegrodd, storsteinet ur med løse steiner og skjulte hull. Selve Pipesteinen kan oppleves på nærmere hold og fra en annen synsvinkel, og her ned blir også en av de andre pipesteinene godt synlig. Vær ytterst varsom, det er lite sannsynlig at det er mobildekning der. Starten på nedstigningen er merket med mørkegrønn maling.
SKYGGEFULLT SKAR: Pipesteinen var kjentmannspost 1998-2000, og da var det sti dit merket med kjentmannsblå bånd. Nå var båndene for lengst borte, og tiden var inne til å gå opp stien igjen med GPS, slik at nye besøk kunne ordnes uten leting først. Steinen er vanskelig å fotografere fordi den ligger i Pipesteinskaret, hvor det for det meste er dyp skygge.
SPESIELLE FORMASJONER: Dette bildet er tatt fra samme sted som det forrige bildet, men med et kamera med vendbart display slik at det var mulig å ta bildet omtrent loddrett nedover. På bildet er den mosegrodde og storsteinete ura mellom stupet og Pipesteinen godt synlig. Bildet viser at Pipesteinen er den nordlige delen av en steinrygg. Til høyre (øst) for denne er det en annen steinsøyle bak den tette furua. Helt nede i venstre hjørne skimtes toppen av enda en søyle, en ganske spiss rygg. Neste bilde viser denne nokså spesielle formasjonen. Trist at været i dag ikke ble som lovet, da ville sidelys litt på skrå forfra ha fremhevet formasjonene mye bedre.
FLERE STEINSØYLER: Som det forrige bildet antyder, er det flere steinsøyler i området rundt Pipesteinen. Denne er den mest markante, og står lavere i terrenget der hvor sydstupet skifter retning til mot vest. Denne og området rundt den skulle vært undersøkt nøyere denne gangen, men dårlige lysforhold og den formidable insektplagen gjorde at det måtte utsettes. Dette bildet fra 1999 får gjøre nytten inntil da.
HUSK SIKRINGSTAU: Sett nedenfra ender Pipeskartet i en grønn vegg av løvtrær, se neste bilde. Men det er fortsatt et godt stykke opp til kanten av skaret, og her er det både trangt og bratt. Bildet gir et inntrykk av utsikten fra kanten og at det er mosegrodd svaberg her, men for å få frem hvor bratt det er og hvor langt det er ned til krattet, burde det vært en person der. Men dette er ikke stedet for de som ikke er klatrekyndige, selv om jeg selv har krabbet opp skaret for 16 år siden, overhengende stup i syd til tross. Aldri mer uten sikringstau, og egentlig heller ikke da.
TRÅ VARSOMT: Pipesteinen står i et skar, lokalt kalt Pipeskaret, i Krokskogstupet mot Steinsfjorden. Sydveggen er et stup, mens nordveggen er stup avbrutt av en svært bratt skråning nordvest for steinen. Bildet viser den bredere delen av Pipeskaret mellom sydstupet og steinsøylen øst for Pipesteinen. Bunnen består av steinblokker dekket med mose. Her må man ferdes varsomt, da det er både løse stein og store hull under mosedekket. Tett kratt dekker for utsikten videre oppover, men her smalner skaret av til en kløft med svaberg mot nord og stup med overheng mot syd. Det er en tendens til vannsig på svaberget i bunnen av kløfta. Jeg krabbet opp der i 1999, men ville ikke gjort det igjen nå.
BEDRE LYSFORHOLD: I 1999 var lysforholdene annerledes og bedre enn i 2015, men den viktigste forskjellen er kanskje ikke så lett å se med en gang: Da var det toppvarde på Pipesteinen. I 2015 er den vekk, og det vokser et lite tre omtrent der den sto. Pipesteinen ble besteget og vardsatt av Kåre Haug, primus motor i Kjentmannsmerket, den 1. mai 1993.
Fra Pipesteinen er det enklest å følge samme tråkk som du kom tilbake til blåstien. Et mye mer krevende alternativ er å følge stupranden videre mot nord helt til skaret der hvor bekken fra myrene vest for Fiskebekkhøgda renner, og så gå mot sydøst til du treffer blåstien. Kryss bekken, og følg blåstien opp bakken til den kommer til en liten myr mot vest. Gå syd for denne, så opp på den lange kollen mot nordvest, og følg denne og fortsettelsen av den videre mot nordvest. På ryggen er det et svakt tråkk som går i riktig retning. Du må passere en mindre kløft underveis, men hold mot venstre så går det bra. I kløfta kommer det sti som går rett til røysa. Gravrøysa ligger på en liten kolle helt ut mot der stupet fra nord bøyer av mot vest i skaret der bekken renner. Kjentmannspost 1990-92 og 2010-12. Samtaler med postjegere viste at her var det mange som bommet, særlig de som tok posten fra nord, så det gjelder å følge godt med. Gravrøysa er ikke lett synlig fra «landsiden».
I bronsealderen ble høvdingen gravlagt slik at han både skulle kunne se langt og bli sett fra lang avstand. Derfor er utsikten fra gravrøysa er en konge verdig, så denne turen bør tas en dag det er sol og klar luft. Under slike forhold er også Gaustatoppen godt synlig, ellers er blådis et problem. Men også under mindre gode lysforhold kan det være interessante utsikter.
GRAVRØYS: Kjentmannshåndboka viser ikke selve røysa. Her er den, sånn for sikkerhets skyld. På slutten av 1990-tallet besøkte jeg en rekke andre steinansamlinger i området uten å finne den rette. Boka beskriver adkomst fra nord. Et interessant alternativ kan være fra syd, over Retthellseter med Olavskilden, innom Lårviktjern, videre over bekken i dalen før søndre Muggerudmyr og så på svakt tråkk over ryggen som er dekket av postsymbolet og en kløft til røysa. Tilbake langs stupkanten forbi Pipesteinen for de som liker litt utfordringer i terrenget.
STORSLAGENT: Utsikten til den gravlagte var storslagen, fra Krokskogen til Vassfarfjellene. Hele hans småkongerike med Gausta og Norefjell i horisonten står tydelig frem en klarværsdag.
DISIG: Utsikten mot Gaustatoppen er nevnt i andre bilder fra bronsealdergravrøysa, men selve toppen er ikke synlig. Denne dagen ble telelinse bragt med for å bøte på dette, og toppen var også synlig bak skurene. Men motlys, skyer og dis er den perfekte kombinasjon for blåstikk, og originalbildet endte opp uten andre farger enn blått og cyan. Så da er sort/hvitt løsningen.
MOT NORDVEST: Den gravlagte hadde flott utsikt fra gravrøysa. Mot nordvest er det uhindret sikt mot Herøya, den lille Maurøya og den spisse Loretangen, deretter Steinssletta, så åsene og i horisonten Norefjell og Vassfarfjellene. Men ikke denne dagen, da var det kraftige regnskurer som dominerte. Heldigvis holdt de seg vest og nord for Krokskogen.
For den som kommer fra syd er det gjerne greit å snu nå og gå blåstien tilbake igjen, men for fullstendighetens skyld fortsetter beskrivelsen til Skardveien. Tilbake til blåstien har du flere alternativer. Skal du tilbake mot syd er et alternativ å gå ned til Søndre Muggerudmyr og følge sydvestkanten til blåstien. Skal du videre mot nord er det nok enklest over eller mellom Muggerudmyrene, og mer utfordrende å gå på og langs småkollene mellom Krokskogstupet og Nordre Muggerudmyr. Der går det sti/tråkk ganske nær kanten av Krokskogstupet med utsikter over Ringerike. Ta av mot blåstien før du kommer til parallelldalen før Rennedalen. Begge disse dalene har dalsider med stup og skrenter og mye stein i dalbunnen. Blåstien går ikke ned til veien ved Skardtjern slik den er tegnet inn på sommerutgaven av turkartet, men på Ringerikssiden av «vannskillet».
God tur, og vær forsiktig!
STIKRYSS MED MULIGHETER: Blåstien fra Retthellseter følger ikke den traséen som er tegnet inn på sommerutgaven av turkartet M 1 : 50 000, men derimot stien som er tegnet inn på vinterutgaven. Det betyr at den kommer ned i Skardet lenger mot vest, så langt at man bare trenger å gå noen skritt i retning ferista for å få enda en flott utsikt over Ringerike.
RENNEDALEN: Etter Muggerudmyrene er passert, går blåstien ned i Rennedalen og krysser denne etter hvert. Også skiløypa fra Retthellseter til Skardtjern tar en sving innom dalen før den fortsetter nedover mot Skardtjern. Dalsidene er bratte, og dalbunnen steinete, men det er meget frodig der, og påfallende mye brennesle. Kan det tyde på at det har vært en ferdselsvei her med hest, og at skaret videre nedover er passerbart?
Mange har hevdet eller tror at det var Korketrekkeren som var bobsleighbanen i OL i 1952. Det er ikke riktig, den var og er en akebakke for kjelker. Bobsleighbanen var temaet for årets vårtreff for Skogkarer og Skogsjenter. Talmann Hans Koren orienterte om banen og ledet vandringen langs denne.
Er du interessert i å oppleve Bærum, nesten slik bygda var før den ble urbanisert? Fra ganske veiløse områder med skog og til dels voldsom natur til idylliske jordbruksområder med fortsatt husdyrhold og med kulturminner fra både en nær og en fjernere fortid? Da er Ursdalen stedet, en lite berørt rest av bygda Bærum i utkanten av Vestmarka.
En plass med ukjent bakgrunn i lia syd for Høgvolltoppen i fritt forfall, snart fullstendig skjult i tettplantet granskog. Én bygning for mennesker, én for dyr. Hva slags plass var dette?
