Det største tømmerrenne-anlegget i Marka
Otertjernsrenna fra Søndre Heggelivann over Otertjernene og til Sloradammen blir regnet som det største tømmerrenneanlegget som har blitt bygget i Marka.
Tekst og foto: Odd Tore Saugerud
Ursdalen er dalen hvor Urselva renner - elva fra Svartvann ned Risfjellkastet og videre ut i Isielva ved Skui. Elva er ei typisk flomelv, med Svartvann som det eneste betydelige vannreservoaret, og en rekke sidebekker som renner ut i elva nedenfor Svartvann. Mest spennende etter kraftig regnvær, men også mest utfordrende da.
Kartet viser elva og beliggenheten til de fleste stedene som er nevnt i denne artikkelen.
Ursdalen starter som en lite berørt dal med barskog, for så å gå over i en ganske bratt og trang dal med ur, stup og fosser ned mot det flatere partiet med næringsrik innsjøbunn, med gårder og åkrer. Etter dette hvilepartiet går den igjen over til å bli en trang elvedal med nærmest urskogaktig edelløvskog, før den det siste stykket før møtet med Isielva blir en trang og vill elvecanyon med opptil 30 meter høye, nær loddrette, vegger.
Ursdalen er heldigvis dekket av det ganske nye orienteringskartet Risfjellet, utgitt av IL Tyrving og Bærums Skiklubb. For et område med så mye natur og forholdsvis få stier, er et kart som dette nesten en nødvendighet for å ta seg frem i terrenget og finne frem til interessante steder. De fleste steder som er omtalt i markanyttartikkelen om Ursdalen, er navnsatt på kartet.
Tips: Høyreklikk i kartet og velg "Åpne bildet i ny fane". Da er det enklere å sjekke kartet når du kommer lenger ned i teksten.
Svartvann er elvas hovedkilde, et typisk skogsvann som i godvær er mye mer idyllisk enn navnet antyder. Men på ettermiddagen kommer det tidlig i skygge, og omkranset av tung granskog blir det fort ganske mørkt og dystert der. Vannet er et knutepunkt for både stier og skiløyper. Ved østenden av vannet ligger Svartvannshytta, som drives av DNT Bærum Turlag.
Siden Urselva er ei flomelv, men med spor etter tidligere tekniske installasjoner, ville det ikke være uventet om det hadde vært en demning ved utløpet. Det var det ikke spor etter, utløpet går nærmest gjennom en stor flytetorv, og virker ganske gjengrodd. Så hit opp nådde ikke kulturen som vokste opp langs elva.
Blåstien følger sydsiden av elva et stykke til Langåsens sydside, der elva tar av mot Stakemyr gjennom et område med tett skog og myrpartier. Her er litt urskogpreg, små tråkk dukker opp og forsvinner igjen, og terrenget langs elva er ganske tunggått. Blåstien og elva kommer sammen igjen ved sidedalen fra Langåsen. Omtrent 650 meter opp i dalen ligger Langåshytta som var hovedkvarter for Milorgavsnitt 13300 i 1945. Rett ovenfor Kastefossen går det sti opp Peters Klev, hvor det siste drapet i Asker og Bærum som førte til henrettelse fant sted i 1846.
IDYLL: Denne varme sommerkvelden var Svartvann en pur idyll med stort sett blankt vann og store flater med gule vannliljer. Selv om det for det meste er tettvokst med trær langs bredden, er det flere fine utsikter til vannet. Det går sti/tråkk nær bredden rundt hele vannet, men enkelte steder blir det likevel litt bushing.
GODT FISKEVANN: En sommerdag er det ikke lett å forstå hvordan dette pene vannet har fått navnet Svartvann. Men vannet har åser og skogkledde lier på alle kanter, unntatt mot øst. Så når solen er i ferd med å gå ned, kommer de mørke skyggene fort over vannet, mens det fortsatt er streif av sol på åskammene i syd og nord. Ringene i forgrunnen er ikke spor etter Nøkken, som godt kunne vist seg her ved kveldstid, men et av de tallrike fiskevakene. Det er ikke trolig at Svartvann kommer av «svart» fiskevann, det vil si vann hvor man ikke får fisk.
EN PLASS I SOLEN: For de som liker mye sol, har Svartvannshytta en utmerket beliggenhet. Ganske lave åser mot nordvest sikrer sen kveldssol.
FLYTETORV: Svartvann er Urselvas hovedkilde og utspring. Hele vika øst i vannet er dekket av flytetorv uten noe tydelig elveleie, men i skogkanten åpner det seg nærmest en kanal i torva. Den fortsetter i ei grunn renne i skogbunnen uten spor etter noen form for demning som kunne regulert vannføringen i elva.
TUNGT TERRENG: Et stykke ovenfor Peters Klev bøyer Urselva av mot nord og går et lite stykke i to løp. Videre går elva i en blanding av tett skog og myrpartier med litt urskogspreg. Ganske tunggått og mest for entusiastene. På bildet renner bekken fra Langåsdalen ut i elva, og elva og stien kommer sammen igjen.
MILORGHYTTE: I Langåsdalen øst for Langåsen ligger Langåshytta, som var hovedkvarter for Milorgavsnitt 13300 1945. Hovedhytta er tømmerhytta til høyre i bildet, mens bygningen til venstre, «Uvdal», er skjul og kanskje et enklere oppholdsrom. Tømmerhytta bærer litt preg av at grunnmuren har satt seg, og henger til dels på pipa. Atie prøver å finne ut hva hovedhytta ble kalt. Vi ble enige om at det sannsyligvis var «Borte-vekk» med hestesko for lykke.
Rett før Kastefossen tar det av sti mot nord som krysser elva ved Øvre Vad. Den deler seg med en gren i retning Jammerdal langs stupkanten mot øst, og en annen til bronsealderrøysene på Røverkulåsen. Steinene til røysene kommer fra rasområdet under åsen Knallru nordvest for Røverkulåsen.
Blåstien videre ned dalen forbi Kastefossen er en bratt tømmervei som ble bygget i tiden rett før år 1900. Opprinnelig ble den kalt Nykastet, men etter hvert fikk den økenavnet Skosliter'n. Som bildet viser, har navnet sin berettigelse: Her gikk det hardt ut over skoningene til både to- og firbente når dette stykket skulle forseres. Om vinteren var dette også skiløype, og en skikkelig utfordring nedover, særlig med skare som ikke bar. Det ga ikke mersmak.
Dessverre blir ikke Skosliter'n vedlikeholdt. Styrtregn og manglende grøfting har tatt toppdekket, og en del av tørrmuren under veien har rast ut, slik at nordkanten av veien nærmest henger i løse luften. Her er forsiktighet på sin plass, for dette er ikke synlig fra veien, og merkingen er noe til og fra. Selve Skosliter'n ender i vadestedet Nedre Vad over elva nedenfor Risfjellkastet, vanskelig passerbart i flom.
GRAVRØYS: På Risfjellet rett nord for Ursdalens øvre del ligger det fem bronsealdergravrøyser og en mindre røys av jernaldertype. Som det høver seg for gravrøyser fra denne tiden, var utsikten formidabel. Røysa på bildet tilhører de minste og er ganske rasert, men er den hvor utsikten er minst tilgrodd, og derfor fortsatt best. Diameter for denne er åtte meter og anslått steinvolum ni kubikkmeter, mens det for de største, som ligger nærmere rassonen til åsen Knallru, er diameter 14 meter og volum omkring 75 kubikkmeter.
RØFFE FORHOLD: Skosliteren - en fint oppmurt tømmervei fra tiden rett før år 1900. Her gikk det hardt ut over skoningen til både to og firbente når dette stykket skulle forseres.
KREVENDE LØYPE: Tidligere var Skosliteren en viktig løype inn i Vestmarka fra Kirkerud og Tanumplatået. To gule fareskilt har overlevd, men teksten er vekk. På bildet er årsaken til skiltet tydelig: Trang port og grind tvers over løypa. Etter en femmils tur på Krokskogen midt på 70-tallet avsluttet vi med å kjøre ned Skosliteren på skare som bare delvis bar. Det ga ikke mersmak.
DYKTIG HÅNDVERK: Tørrmurene under Skosliteren er et imponerende stykke håndverk, men her har flombekker kombinert med tette stikkrenner forårsaket utrasning. Ikke gå på Skosliteren på kanten mot elva der den går på høy mur uten å ha sjekket for utrasning på forhånd!
VADESTED: Et stykke ovenfor fangdammen i Urselva flater dalbunnen noe ut. Her krysser blåstien elva over til sydsiden og til Skosliteren. Stritt og knedypt i dag, kan krysses tørrskodd ved sommervannføring.
Kastefossen kaster seg utfor skaret i Risfjellkastet i et om lag 25 meter høyt og delvis nesten loddrett fall. Når elva er flomstor, er den et imponerende syn, men ved sommervannføring kan den være bare et lite silder. Fra Øvre Vad er det mulig å ta seg langs bekken til kanten der fossen kaster seg utover, men det er ikke tilrådelig når elva er flomstor. Da kan det også være vanskelig å krysse elva der.
Fossen er også synlig fra Skosliter'n, men det er bratt og vanskelig å ta seg ned derfra. Det er mulig å ta seg inn til foten av fossen langs elva fra Nedre Vad, men det er mye ur og kratt, og delvis må elva vades. Belønningen er god utsikt mot fossen, og en forfriskende dusj av fossetåka om vannføringen er stor nok.
Dette er starten på det området som har gitt navn til Urselva eller Urdselva: elva som renner i steinur (steinurd).
25 METER FALL: På vei oppover Skosliteren øker elvebruset kraftig. Her er grunnen, en om lag 25 meter høy, nesten loddrett foss. Ikke navngitt på kart, men Erling Persbråten omtaler den som "Kastefossen".
FRA OVERSIDEN: Utsikten fra stupet der elva kaster seg utover kan gi sug i magen. Ikke for de svimle, og heller ikke ved flomstor elv. Bildet er derfor fra mai 2006 da vannføringen også var stor, men noe mindre.
IMPONERENDE: Sett fra elvejuvet er Kastefossen et imponerende skue, og byr på dusj av både fotograf og kamera. Ganske vanskelig tilgjengelig ved stor vannføring, mulig langs nordsiden gjennom kratt og ur, og deretter vading i knedypt vann og stri strøm.
På nordsiden av elva ved Nedre Vad og videre mot Risfjellkastet er det en fin grasslette som nå dessverre er i ferd med å vokse til med gran. Dette er Kasteløkka, en av slåtteteigene til husmannsplassen Riisfjeldet. Det var steinrik grunn her, noe som den lange rydningsrøysa inne i skogen tydelig viser. Hans Clausen var husmann på plassen i 1835. Husene ble brent ned omkring år 1900 da plassen ble fraflyttet.
Her og opp Risfjellkastet gikk en gammel ferdselsvei mellom Vestre Bærum og Sylling i Lier. Veifaret er fortsatt synlig i ura i kastet, og har en avstikker opp til hytta til skiklubben Starkad. Skiklubben Starkad, stiftet av unge menn fra det gode borgerskap i Kristiania, kjøpte eiendommen og bygde hytte der i 1906.
SLÅTTETEIG: På nordsiden av elva ved Nedre Vad og videre innover mot Risfjellkastet lå denne fine grassletta med ærverdig tuntre i enden, slik dette bildet fra 2000 viser. Nå (i 2018) er dessverre sletta i ferd med å vokse til med gran, og tuntreet har for lengst råtnet og falt. Men sauer holder til her fortsatt. Dette er Kasteløkka, en av slåtteteigene til husmannsplassen Riisfjeldet.
RYDNINGSRØYS: Der blåstien fra Persbråtan på nordsiden av elva krysser elva til Skosliteren, heter det Nedre vad. Videre på nordsiden av elva mot Risfjellkastet er det en fin grasslette som nå dessverre er i ferd med å vokse til med gran. Dette er Kasteløkka, hvor det i alle fall var dyrket jord. Hustufter har vi ikke funnet. Det var steinrik grunn her, noe som den lange rydningsrøysa inne i skogen tydelig viser.
Opp Risfjellkastet gikk en gammel ferdselsvei mellom Vestre Bærum og Sylling i Lier. Veifaret er ryddet i ura og karret ut av fjellet, og er meget bratt. Toppdekket har blitt vasket vekk i den nedre delen. Det går opp nord for Starkadhytta, men opp dit tar det av en egen snarvei.
SKIKLUBBEN STARKAD: Slik så hytta til skiklubben «Starkad» i 2008. Forskjellene mellom da og 2018 er at det har blitt laget ny tram til stabburet, det røde skjulet bak dette har bleknet og kledningen har begynt å råtne nederst. Noen kilder sier at hytta ble bygget der husene på den gamle husmannsplassen hadde ligget. Disse ble brent ned da plassen ble fraflyttet rundt år 1900.
Nedover fra Nedre Vad blir dalen igjen bratt, og elva går i fosser og viltre stryk. Noen steder i åpne partier over svaberg, andre steder i trang renne hvor det bare er plass til elva om ikke vannføringen er lav.
Nå fortsetter blåstien på nordsiden av elva, av og til nesten inntil den, av og til lenger vekk. Om man i stedet for å gå blåstien vil følge elva hele veien, blir turen lett til en liten dagstur gjennom kratt og opp og ned skrenter. Men turen langs og i elva gjemmer små idyller som denne, som gir belønning for strevet. Langs blåstien er det i juni/juli store arealer med ramsløk, en plante som kan luktes lenge før den kan sees.
Omtrent 250 meter ovenfor Persbråtan lå Lars Åges bru. Dette var den siste sjansen til å krysse elva ved flom før Svartvann. Men brua hadde dekke av morken honved, og ble fjernet for et par år siden.
I området mellom brua og Persbråtan svarer Ursdalen best til navnet sitt. Her er det bare steinur og trær. Elva har i årenes løp gravd seg langt ned i ura. Steingjerder, røyser og fint oppmurte forstøtningsmurer viser at den fikk både hjelp og veiledning til å finne seg et mest mulig uskadelig leie.
UTTØRKET VAD: Slik tar Nedre Vad seg ut tørkesommeren 2018. På bildet er det ikke synlig vann i selve vadet, bare en liten putt på oversiden og et bekkesig på svaberget nedenfor. En stor kontrast til bilde nr. 12587, da det var over middels stor flom. Da var vannet så dypt og strømmen så stri at det knapt var tilrådelig å krysse elva her.
HØSTIDYLL: Ovenfor saga går elva i ei trang renne. Stryk og fosser som denne gjør det verdt å ta avstikkere fra blåstien og ned til elveleiet.
SISTE SJANSE: Noen hundre meter ovenfor Persbråten ligger Lars Åges bru, den siste sjansen til å krysse elva sånn noenlunde tørrskodd før man nærmer seg Svartvann et par kilmeter lenger oppe. Men brua har dekke av morken honved, og krever både balanseevne og o-sko med stålpigger på en våt dag som denne.
STEINUR: I dette område svarer Ursdalen best til navnet sitt. Her er det bare steinur og trær. Elva har i årenes løp gravd seg langt ned i ura. Steingjerder, røyser og fint oppmurte forstøtningsmurer viser at den fikk både hjelp og veiledning for å finne seg et mest mulig uskadelig leie.
Der blåstien krysser en liten bekk omtrent 130 meter nedenfor Nedre Vad, ligger det en stikkrenne av støpt jernrør. I elva omtrent 60 meter ovenfor denne er det i et bratt parti med svaberg en foss som ser mistenkelig regelmessig ut. Ved lavere vannføring viser det seg at dette er en oppmurt demning, hvor det stikker to rørstusser ut. I elva nedenfor ligger det flere bruddstykker av støpte jernrør, og det er enda en stikkrenne over blåstien omtrent 250 meter lenger nede.
Historiker og ursdalbeboer Erling Persbråten kunne fortelle at dette var fangdemningen til en sommervannledning fra Urselva til Stovivann. I 1950-årene var veksten i bosettingen i Bærum så stor at det nærmet seg vannkrise. Ledningen var i drift til det nye vannverket fra Aurevann og de andre vannene i Trehørningvassdraget var ferdige i 1960. Etter snart 60 år er de andre sporene av anlegget borte, og anlegget glemt.
VANNLEDNING SOM STIKKRENNE: Det er spor etter vannverket i elva og på blåstien/driftsveien på nordsiden av elva. Dette er en rørseksjon som ligger om lag 120 meter nedenfor Nedre Vad. 150 meter nedenfor denne ligger en annen seksjon, men den har en heller symbolsk funksjon, siden innløpet er høyere enn bekken der, og bekken renner videre i stien.
FANGDAM: Om lag 400 meter ovenfor saga finner vi denne fossen. Den er ikke naturlig, men er den oppmurte fangdammen til vannledningen mellom Urselva og Stovivann. På 1950-tallet truet utbyggingen av Bærum med å skape vannmangel, og det ble lagt en sommervannledning som var i bruk til 1960.
TO UTLØP: Ved lav vannføring er det mulig å se detaljer som ellers er gjemt av vann eller er utilgjengelige. Bildet viser at det var to utløp fra demningen, ett som passer til rørledningen, og ett flenset utløp med mindre rørdiameter. Det er ikke klart hva hensikten med det siste kan ha vært.
Omtrent 500 meter nedenfor fangdemningen til vannverket står det en mekanisk innretning i elveleiet. Lagerbukker merket S. K. F. (i motsetning til SKF) og et støpt remhjul for flatremsdrift viser at dette er gamle saker. Klaringen mellom remhjul og aksel er mer enn rikelig.
Erling Persbråten kunne fortelle at dette er restene av flomsaga som var i bruk i perioden 1943-48. Under krigen var det mangel på alt, og saga ble rasket sammen av utrangerte deler fra andre lokale sager. Med kløkt og tålmodighet ble deler som ikke passet sammen likevel føyd sammen til noe som fungerte bra nok. Det som står igjen nå, er selve drviverket – et overfallshjul med diameter på mer enn 1,5 meter og bredde 0,8 meter. Persbråten var selv med på å bygge saga, og var bakgutt da saga var i drift. Men naturen er i ferd med å ta tilbake dette kulturminnet også. Granskauen kryper stadig tettere, og de restene av treverk i vannhjulet som var der for ti år siden, er nå helt borte. Det er ingen sikre spor etter fangdemningen eller vannrenna til saga.
FLOMSAG: Omtrent 250 meter ovenfor Persbråtan står denne mekaniske innretningen i kanten av elveløpet. Det ser ikke ut til at delene egentlig passer sammen, og gamle er de også. Men i 1943 var disse delene tilpasset hverandre med kløkt og trekiler, slik at det var et fungerende drivverk til ei sirkelsag som sto litt høyere oppe langs veien. Nå er treverket råtnet vekk, og jernplatene som skovlene var festet til rustet bort og herpet, men bare ti år tidligere var det fortsatt rester etter disse.
Vannhjulet hadde en diameter på over 1,5 m og en bredde på 0,8 m. Saga var i bruk fram til 1948.
Skjøte fra Skui gård på husmannsplassen Persbraatan, som ligger nord for Urselva, ble utstedt i 1829. Husmannsplassen Kveisebråtan, kveise betyr kul eller byll, syd for elva er nevnt allerede i 1771. Den ble kjøpt som tillegg til Persbråtan i 1926. I dag består derfor gården Persbråtan av jorder både nord og syd for elva. Nåværende eier Johan Persbråten er den siste heltidsbonden i Bærum, og gården drives økologisk med husdyrraser som tåler å være ute vinterstid. Den drives nå fra bebyggelsen på gamle Kveisebråtan.
Våningshuset på den opprinnelige gården Persbråtan leies nå ut til gjestearbeidere, og resten av bygningsmassen er i forfall. Tidligere var låven der nærmest monumentalbygget i Ursdalen, den største bygningen og godt synlig når man kom litt inn i dalen. Forfallet de siste årene har vært raskt, noe som bildene fra 2004 og 2010 viser. Låven er nå (2018) jevnet med jorden. En del av innmarka brukes til dyrking av juletrær.
ROBUSTE DYR: Ursdalen er ikke bare bratte bakker og stein. I dalbunnen er det også gårder, som drives på en litt spesiell måte. Kveg og sauer her er av spesielt robuste raser, som går ute om vinteren og overnatter i meget luftige fjøs.
LÅVEN PÅ PERSBRÅTAN I 2004: Låven på Persbråtan var lenge monumentalbygget i Ursdalen, det største og godt synlig når man kom litt inn i dalen. Dette er mitt eldste digitale bilde fra 2004. Da var treverket i heller dårlig forfatning, mens mursteinsdelen sto forholdsvis støtt. Omgivelsene var preget av at redskap som ikke virket eller ikke var i bruk lenger ble hensatt der de var ute av veien, men ikke ute av syne.
LÅVEN PÅ PERSBRÅTAN I 2010: Dette blir snart Ursdalens svar på Maridals-ruinene. Det er vel et par år siden låven begynte å rase sammen for alvor. Før det gikk forfallet sin ubønnhørlige gang, og ga opphav til stadig nye stilstudier av låven.
JEVNET MED JORDEN: Slik ser det ut på Persbråtan i år 2018. Låven sto bak den grønne brakka på bildet og er helt borte. De eneste sporene er et tett kratt av høye planter som omringer et par fundamenter der den sto. Våningshuset ser ut til å fortsatt være i bruk, i alle fall henger det klesvask til tørk på verandaen. Sauer sørger for å holde gresset nede rundt huset. Vanligvis har det stått flere biler foran huset, men denne dagen var det helt stille her. De øvrige bygningene forfaller i naturlig takt.
Rønningen, opprinnelig Nyrydningen, rett under Ramsåsen ble utskilt som småbruk fra Horni gård i 1884. Den drives nå som selskapslokaler, hvor låven fra 1887 står sentralt i aktiviteten. Oppkjørselen er lett kjennelig på at der står det som vel må være Bærums siste melkerampe, med flere gammeldagse melkespann.
Husmannsplassen Hansebakken het opprinnelig Pedersbraatan, men fikk navnet Hansebakken etter en «Hans» som var pioner i omleggingen av oltidsveifaret som førte forbi plassen. Hansebakken er i dag grendehus for befolkningen i Ursdalen.
MELKESPANN: I innkjørselen til Rønningen gård i Ursdalen står gammeldagse melkespann på melkerampen og venter på at melkebilen skal komme. Sikkert forgjeves, selv om gården holder vinterkyr. Men under min oppvekst på landet var dette et vanlig syn, selv om melkerampene da gjerne var mer skrøpelige.
GRENDEHUS: Hansebakken under Horni gård lå innerst og lengst syd i Ursdalen, rett ved oldtidsveien som gikk her. To hus står fortsatt, våningshuset på bildet og et uthus. Disse har siden restaureringen i 1991 blitt brukt som grendehus av befolkningen i Ursdalen.
Etter Persbråtan renner elva rolig gjennom den midtre delen av Ursdalen, for det meste omgitt av jorder og med et tynt belte av varmekjær løvskog langs breddene. Dette er gammel innsjøbunn fra tiden etter siste istid. I området mellom Persbråtan og Kveisebråtan er delvis tett bunndekke av bregner.
Dette er jordbruksdelen av dalen, hvor det nå for det meste dyrkes dyrefôr til husdyrholdet på Persbråtan. Den strekker seg fra Hansebakken i syd nesten til Skuibakken i nord. Sommerstid, og også vinterstid, kan man fortsatt høre og se husdyr i den sydlige delen av området.
GOD JORD: Jorda i den flatere delen av Ursdalen er god, og gir vinterfôr til dyrene på Persbråtan gård. I år 2010 var man ikke plaget med tørke slik som i 2018, og halmballene var mange. Da bildet ble tatt, var det egentlig for vått, for høstflommen hadde tatt med seg flere baller fra jordene og dratt i ut i elva, hvor de blokkerte elveløpet både ved brua ved Linbråtan og i elvesvingene ovenfor.
Skuibakken ble bygget i 1928 og var i sin tid en av landets første storbakker, ifølge enkelte kilder en tid verdens største. I dag har den som bildet fra nyttårsaften 2011 viser, en ganske annen funksjon som fyrtårn og samlingssted for folk fra Skui og Vestre Bærum.
Den var kjent for sitt stupbratte unnarenn, som riktig nok ble flatet litt ut ved ombyggingen i 1963, og sitt imponerende reisverkstårn. To World Cup-renn (1981 og 1983) ble avholdt der, det siste som det første World Cup-rennet arrangert i flomlys. Dagens utgave av bakken er fra 1963. Bakkerekorden på 122 meter ble satt av Pål Hansen, Stålkameratene, i det siste rennet som ble arrangert i bakken i 1996. Bakken ble nedlagt som idrettsanlegg i 2002, og det ble presset på å få en beslutning om riving. I stedet ble den som den første skibakke i Norge fredet som kulturminne i 2009.
Utsikten fra toppen av tårnet ned ovarennet viser tydelig at Skuibakken ikke var for bleikinger. Hoppet sees rett foran veien, og deretter er bare sletta godt etter overgangen synlig. Men utsikten er upåklagelig mot Vestre Bærum, Einasen og Kolsås. I øst ligger Tanumplatået med Tanum middelalderkirke, i syd Svartoråsen og Ursdalen, og i vest Ramsåsen og Risfjellet.
NYTTÅRSFEIRING: På Skui er det etter at Skuibakken ble utvalgt til kulturminne tradisjon å feire nyttår med bål og raketter fra unnarennet. Slik tok det seg ut fra vår veranda 3 km lenger mot øst.
BRATT: Skuibakken var kjent for sitt bratte unnarenn, og dette bildet gir et inntrykk av hvor bratt det er, selv etter at det ble flatet ut ved ombyggingen i 1963. Med dagens stil og utstyr ville det være kritisk å få fullklaff, for da ville man havne på sletta. For turgåere i Ursdalen er dette mer enn en god oppvarming til turen, men det er heldigvis oftest parkeringsplasser ledig ved veien like under hoppet.
IMPONERENDE REISVERKSTÅRN: En tur i Ursdalen bør starte med Skuibakken. Bygget 1928, kjent for sitt stupbratte unnarenn. To World Cup-renn har blitt arrangert her. Bakkerekord 122 m fra det siste rennet som ble arrangert (1996). Nedlagt og forsøkt revet i 2002, nå fredet som kulturminne.
GEDIGEN UTSIKT: Skuibakken var ikke noe for bleikinger. Hoppet sees rett foran veien og bak sikkerhetslemmen nederst på stillaset. Unnarennet er helt usynlig, bare sletta godt etter overgangen er synlig. Men utsikten er upåklagelig med Eineåsen og Kolsås-toppene i og over tåka.
UTSIKT MOT SYD: Dette er utsikten mot syd over Ursdalen med jorder, gårder og juletreplantasjer. Åsene i venstre del av bildet er Svartoråsen som går over i Ringiåsen. Til høyre i bildet reiser Ramsåsen seg med stup og urer, og i bakgrunnen ligger Kattås nærmest og Skaugumsåsen bak denne.
Fra brua vest for Linbråtan forandrer elva gradvis karakter. Først går den mellom jorder, men nå med stryk og tett vegetasjon på begge sider. Deretter går den inn i en elvedal med flere stryk og småfosser. Enkelte steder går den nærmest i kløft mellom stup og skrenter. For å komme videre der, er det nødvendig enten å fortsette i selve elveløpet eller komme seg ut av det før kløften. Breddene har tett vegetasjon, mest løvtrær og bregner ispedd brennesle. Elveleiet er till stadighet sperret av vindfall, og det er sent å ta seg frem. Brennesle i vegetasjonen tyder på at her har det vært hester, og på vestsiden av elva er det stedvis spor etter en gammel tømmervei langs og ganske nær elva.
SPOR ETTER EN TØMMERVEI: I elveleiet i Ursdalen blir stup og skrenter avløst av flatere partier med til dels storsteinet ur. Tett vegetasjon og falne trær er det hele veien, med store partier med høy strutseving over ur. Det er tidkrevende og vanskelig å ta seg frem både i elveleiet og ved siden av, spesielt fordi det mange steder er stor brennesle innimellom annen vegetasjon. Dette tyder på at det har vært husdyr i området, og etter litt søk var det mulig å finne en delvis opparbeidet gammel tømmervei. Den var riktignok helt nedgrodd, men likevel et brukbart alternativ til de verste delene av elveløpet.
MINICANYON: Etter en snau kilometer går elva i Ursdalen helt inntil jordekanten på østsiden. Igjen er det stup og skrenter på begge sider av elveløpet, og det har dannet seg en liten canyon som man må gjennom for å komme ut av. Glatte, mosegrodde steiner og tett med store vindfall gjorde dette til en tidkrevende oppgave. Elveløpet videre oppover langsmed jordet var helt overgrodd med varmekjær løvskog, så her var det mest fornuftig å komme seg opp på jordet og så følge jordekanten videre til veien. En tur langs denne delen av elva bør nok gjennomføres før kantvegetasjonen vokser opp eller etter at den har visnet ned.
KNAPT SYNLIG ELV: Ovenfor fossen ved Sølvhølen ender det man kan kalle en elvecanyon, og dalen fortsetter videre som en ganske trang elvedal. Her dominerer varmekjær løvskog, og elva er knapt synlig ovenfra. Her var det mulig å ta seg ut av dalen, så resten av den nordre delen av dalen får utforskes en annen gang, helst når det ikke er løv på trærne, og bare liten vannføring.
MANGE VINDFALL: Et stykke videre oppover i Ursdalen står denne lille steinsøylen midt i elveløpet. Det ser ut som om elven i dette området renner gjennom flere lag med forskjellig steinarter underveis. Opp hit hadde var jeg under konstant overvåking av en noe opphisset musvåk, som sannsynligvis hadde rede litt ovenfor fossen. Og i de fleste dammene i elva var det en eller flere fiskepinner, 10 til 15 centimeter lange.
Skui gård ble nevnt som innehaver av ei av de 41 sagene som var kjent i Asker og Bærum i 1610. Den første plassen som ble anlagt i Skui gårds utmark, fikk etter hvert navnet Saugbakken, som senere ble til Sagåsen og endte som Åsen. Den lå langs nedre del av Urselva, så her kunne saga ha ligget. I 1991 gikk Erling Persbråten på leting etter den og gjorde utgravinger. Han fant spor på et flatt og fortsatt ganske åpent område under et lag av 20 centimeter humus som var forenlige med at det hadde stått ei vanndrevet sag der. I forgrunnen på bildet er en del av den utgravde vannrenna nedenfor vannhjulet til saga synlig. I denne renner det fortsatt vann når Urselva går flomstor. Det åpne, sollyse området er planert i to høyder, den nærmeste for sagbenken, den bakre og mye større for tømmervelta og for ferdig virke. Ovenfor dette området er elva smal, med muligheter for ganske enkelt å anlegge en fangdemning.
EN DEL AV VANNRENNA: Skui gård ble nevnt som innehaver av ei av de 41 sagene som var kjent i Asker og Bærum i 1610. Den første plassen som ble anlagt i Skui gårds utmark, fikk etter hvert navnet Saugbakken, som senere ble til Sagåsen og endte som Åsen. Den lå langs nedre del av Urselva . I 1991 gikk Erling Persbråten på leting etter saga, gjorde utgravinger og fant spor under 20 centimeter humus som kunne bekrefte at det for lenge siden hadde vært ei vanndrevet sag der. I forgrunnen på bildet er en del av den utgravde vannrenna nedenfor vannhjulet til saga synlig. Her renner det fortsatt vann når Urselva går flomstor. Det åpne, sollyse området er planert i to høyder, den nærmeste for sagbenken, den bakre og mye større for tømmervelta og for ferdig virke.
FANGDEMNING?: Fallhøyden fra starten på tilløpsrenna til der vannhjulet må ha stått er ikke stor, og kunne bare ha drevet et strømhjul/undervannshjul. Disse krever stor vannføring, og var uvanlige i Norge. Overfallshjul er vanlige her, men ville krevet at vanninntaket lå så høyt i forhold til vannhjulet at det kunne få tilstrekkelig stor diameter. Bildet viser en smalere del av elveleiet i en liten kløft rett ovenfor saga, hvor det hadde vært mulig å enkelt lage en fangdemning. Bildet viser også store steiner som kunne vært brukt til dette formålet. Men mye har forandret seg i løpet av 400 år, så dette blir spekulasjoner.
Før Urselva renner ut i Isielva, går den gjennom en om lag 130 meter lang kløft med opptil 30 meter nesten vertikale bergvegger. Dette er en ganske utilgjengelig og svært lite kjent del av Ursdalen/Urselva, og kan med rette kalles «Ursdalen elvecanyon». Innerst, hvor kløften svinger brått, er det en fin foss.
I kløften er det også spor etter mennesklig aktivitet i form av vaiere med fester og en rusten jernkrok, som er bøyd slik at den kunne bære et rør. I svingen før fossen er det et delvis gjenfylt skjerp, som kan være det som er kjent som Tobias Kupfers «Sølvhølen». Bergartene i kløften inneholder mye svovelkis, som er blankt og glinsende.
URSDALEN ELVECANYON: Bunnen i denne kløfta er steinet og glatt, og ganske uryddig med vindfall. Stedvis er det vanndammer som dekker hele bunnen, og gjør det vanskelig å passere tørrskodd selv ved så liten vannføring som nå etter tørken. Selv ved normal sommervannføring vil det være krevende å ta seg frem her, og i flom vil elva hele veien dekke hele bunnen og gå opp på sidene.
HER MÅ DU SNU: Ved Sølvhølen gjør kløfta en skarp Z-knekk, og der finnes denne kanskje seks meter høye fossen. Dekorativ å se på, men umulig å forsere uten først å bli våt og deretter ta en stor risiko ved å klatre opp det svært sleipe elveløpet. Så her må man snu, eller krabbe opp på høyre side av skjerpet etter først å ha krysset elva.
MENNESKESPOR: Før Urselva renner ut i Isielva, går den gjennom en om lag 130 meter lang kløft med opptil 30 meter nesten vertikale bergvegger. Dette er en ganske utilgjengelig og svært lite kjent del av Ursdalen/Urselva, og kan med rette kalles Ursdalen Elvecanyon. Bildet viser kløfta fra den første knekken og videre innover. På venstre side av bildet er en gasslomme og litt av et ganske ferskt steinras. Kroken på høyre side viser at det har vært mennesklig aktivitet også her inne, kanskje en understøttelse til en vannledning. Det er også rester av en vaier med flere boltefester.
SØLVHØLEN SKJERP: I 1619 søkte Tobias Kupfer, kjent for å ha bygget den første masovnen i Norge på forløperen til Bærums Verk, etter drivverdige malmforekomster i «bermes Herit» (Bærum herred). Han fant «Eysensteine» og «een glanz Erz helt viel Silber vnndt Bley». Det siste var kanskje i skjerpet på bildet, som er kalt Sølvhølen. Geolog Johannes Dons, NGU, har undersøkt kløfta og dette skjerpet, og fant inne i elvecanyonen svovelkis i mengder. I Sølvhølen skjerp ble det registrert forekomster av bl.a. kobber, sink, bly, jern, arsen, antimon, vismut, tinn og sulfider.
Bærumsdialekt og Ringeriksdialekt har mye til felles, og bruker –an endelser i bestemt form, som i Bråtan. I navn på steder og plasser er det her derfor brukt denne formen. Men familienavnene fra slike plasser er kanskje inspirert av nærheten til Oslo Vest og dialekten der, og bruker i stedet –en endelser i navnet.
Otertjernsrenna fra Søndre Heggelivann over Otertjernene og til Sloradammen blir regnet som det største tømmerrenneanlegget som har blitt bygget i Marka.
En plass med ukjent bakgrunn i lia syd for Høgvolltoppen i fritt forfall, snart fullstendig skjult i tettplantet granskog. Én bygning for mennesker, én for dyr. Hva slags plass var dette?
Blåstien fra Kleivstua til Gyrihaugen går langs Krokskogstupet. I denne delen av Krokskogen står sagnene om trollkvinnen Gygra og Olav den Hellige, St. Olaf sterkest og er mest tallrike i gamle kilder. Her er også sporene etter dem synlige den dag i dag.
