I intervjuserien Mitt Marka blir du kjent gir kjente og ukjentes forhold til Oslomarka.

For et drøyt år siden var Lars Erik Lund en ganske vanlig 52-åring. Barn, kone - og fin tittel. Veidekkes konserndirektør for strategi og bærekraft gjorde det direktører ofte gjør: Fremstår ovenpå. Holder tyst om private utfordringer. Det gikk ganske greit i 25 år. Helt til han en augustdag i fjor kjente at det fikk være nok. Det var på tide å nyansere bildet av vellykket, topptrent, familie- og næringslivsmann fra Asker.  

“Bedrøvet”. Slik begynte Facebook-posten som endret alt. Da han la ut teksten, lurte han på om noen kom til å være interessert.  
“Bedrøvet. Det er det ordet som best beskriver min sinnstilstand gjennom dagen”.  
Historien om depresjonen som hadde preget livet så lenge føltes skamfull, men nødvendig å dele. 
- Jeg trodde jeg var alene, i hvert fall at folk som hadde det som meg, levde helt andre liv, med andre jobber, andre interesser. Der tok jeg feil.  
Facebook-teksten fikk massiv oppmerksomhet. Plutselig ville alle ha ham til å snakke om hvordan han - direktøren - med viktige verv og oppgaver, taklet en depresjon som tidvis tok overhånd. Han ble hyllet og tildelt Åpenhetsprisen.   

Ny plattform

Ett år senere er han blitt en ettertraktet foredragsholder. Plattformen han har fått gir ham rikelig anledning til å snakke om temaene han er aller mest opptatt av: Tilhørighet. Livsmening. Tydelige forventninger.   

Denne dagen, etter en morgen-sykkeltur tur fra Asker til Sørkedalen, skal han holde foredrag på Ensomhetsfestivalen på Litteraturhuset. “Dare to lead” er tittelen. Direktøren kan mye om å lede, nå også med hele seg og alt han er. Han anslår at det er foredrag nummer 50 det siste året.  
- Å dele det jeg sliter med var ikke en bevisst handling for å få Åpenhetsprisen, akkurat. Men jeg ville stikke hull på en ballong. Hvis jeg kan bidra til at folk ikke går og bærer på ting i 25 år, slik jeg gjorde, ja, da har jeg oppnådd noe. Det er godt å vite at andre opplever min åpenhet som betydningsfullt for dem. 

Å utvide nuet

Lars Erik jobber med sin egen mentale helse hver dag, og mener mye gjenstår. Det er her Marka kommer inn.  
- Jeg går til psykolog, Rolv.  Han snakker om å utvide nuet. Jeg har levd så mye i rommet mellom skammen for ting som har skjedd, og frykten over det som skal komme.  Nå prøver jeg å være til stede her og nå. I Marka skjer dette av seg selv. En tur i skogen kan stilne tanker, alt blir roligere. Jeg vil bare være - der.  

Altoppslukende

Da han vokste opp i Nittedal handlet det mest om langrenn. Innover fra Hakadal, mot Gørja. Han har vært langrennsstrener i Holmen skiklubb i Asker, og bruker gjerne Vestmarka til å gå på ski.  
- Alle har sine metoder for å finne mental ro. Yoga, ulike former for trening. Men for meg gir Marka en tilleggsdimensjon: Stillheten. Farten på sykkelen. Opplevelsen der ute i skogen er altoppslukende. Det gir et ørlite annet perspektiv. Ikke at ting nødvendigvis blir så mye lysere, men det blir annerledes. Du er nødt til å konsentrere deg om noe annet. Man føler seg connected i Marka, mindre selvsentrert. Fremmede sier hei til hverandre. Jeg prater jo med folk jeg ikke kjenner på en markastue! Det skjer ikke på Kaffebrenneriet.  

Lars Erik sykler i Marka året rundt. Turene deler han gjerne i tekst og bilder på Instagram.  
“Det er ingenting som er like forfriskende og klargjørende som å sykle alene i øsende pøsende regnvær. Alene gjennom Nordmarka. Mental helse i hvert tråkk. Den friske luften, luktene og følelsen av å ta ut følelsene på sykkelen - alt er litt tydeligere - litt klarere.” 
Men å beskrive Marka som en renspikka lykkepille, er han ikke med på. Han liker verken “lykke”, eller “pille”. Han tygger litt på begrepet.   
- Hva lykke, egentlig? Er det sikkert at det er det vi skal strebe etter? Men at Marka er antidepressiva, det er det ingen tvil om.  

MITT MARKA:  

Favorittområde: Åh, det er vanskelig, men jeg tror jeg må si strekningen Tverrsjøstallen - Gjerdingen. Jeg blir alltid glad når jeg kommer til Tverrsjøstallen.  
Best bevarte hemmelighet: At det er så fint å sykle på brøytede veier om vinteren. Jeg fatter ikke at folk setter bort sykkelen sin om vinteren. Fordelen er at jeg får skogsbilveiene er for meg selv. En sånn sykkeltur, tidlig i mars for eksempel, når solen er tilbake … Det er fint, det.  
Markastue: Kikut. Hit har jeg gått på ski siden jeg var barn. Men det aller hyggeligste stedet er Gørja. Vaflene på Gørja … mmm.  
Turen jeg drømmer om å ta: Å sykle Nordmarka på langs fra syd til nord, fortsette retning Vinstra, mot Gol, snu og sykle hjem igjen, tilbake gjennom Marka. Marka er jo inngangsporten til så utrolig mange fine turer. Jeg har syklet fra Gjøvik tilbake gjennom Marka mange ganger. En fantastisk tur, som jeg gjerne tar igjen.   
Lytter til: Gjerne podkast. Jeg kan godt sykle med en bok på øret, særlig på sykkelrunder jeg tar ofte, som “Ring 4”, for eksempel. På lengre turer kan jeg rekke en hel bok.   
Det beste med Marka: At det er så egalitært. Det synes jeg faktisk vi snakker for lite om. Det spiller ingen rolle om du har lite eller mye penger, eller hvordan du har det generelt. Marka er for alle.  

Flere "Mitt Marka"-saker