GRAN: Planteslekt i furufamilien. Bartrær med flerårige nåler som sitter enkeltvis på kvistene. Picea abies er den eneste opprinnelig viltvoksende arten i Norge. Den har kjegleformet vekst med tett bar, som dekker stammen helt ned til bakken når treet får stå fritt. Ingen andre trær i Norge blir så høye som granen. Grana har hunn- og hannblomster på samme tre. En stor andel blomsterknopper fører til at det blir lite nye skudd. Det er derfor liten mulighet for to rike blomstringsår etter hverandre på samme tre. Foto: Magnus Nyløkken. (Fra Snø & Ski nr. 1 2016)

HVITVEIS (Anemone nemorosa). Hvitveis er en flerårig urt i soleiefamilien. Den kalles også hvitsymre.Hvitveisen er en av de første plantene som blomstrer om våren, fra april til juni. Den finnes sjelden lenger nord enn Nordland. Planten er heller ikke vanlig på øvre Østlandet eller i indre fjordstrøk på Vestlandet. En utvokst hvitveis er 7–20 cm høy, og har normalt én blomst pr. skudd. Blomsterbladene er hvite innvendig, og svakt rosa/lilla utvendig. Hvitveisen er giftig, og plantesaften kan gi blemmer eller sår. Foto: Magnus Nyløkken. (Fra Snø & Ski nr. 2 2016)

KLOROFYLL (AV GRESK CHLOROS (GRØNN) OG PHYLLON (BLAD). Pigment som finnes i planter, alger og blågrønnbakterier. Klorofyllet absorberer det blå og røde lyset, mens det grønne reflekteres. Bladet er altså hele tiden fylt av flere farger enn grønt, for eksempel gult, oransje og rødt, men disse skjules på sommeren av den dominerende grønnfargen. På høsten slutter bladene å samle næring, og klorofyllet i bladene, og dermed grønnfargen, brytes ned. Da trer de flotte høstfargene frem. Foto: Magnus Nyløkken. (Fra Snø & Ski nr. 3 2016)

IS kan for eksempel være vakker, gjennomsiktig, skitten, blålig, ren, farlig, tynn, tykk og trygg. Sikkert er det i hvert fall at den legger seg mange steder rundt oss når gradestokken viser under null. For en skiløper i Marka er det avgjørende å vite om isen holder på vannene, et lite barn må lære at det ikke nødvendigvis er så lurt å slikke på istapper, uansett hvor fristende de ser ut. For en som er glad i å gå på skøyter er kvaliteten på isen viktig. Mange steder i verden lages de flotteste skulpturer av is hver vinter, og man kan til og med ta inn på ishotell. Men først og fremst er isen for oss i Norge et bevis på at den kalde årstiden er på plass, og inviterer til vinterlige aktiviteter. Foto: Monica Strømdahl. (Fra Snø & Ski nr. 4 2016)

HOLMENKOLLBAKKEN 125 ÅR: Mange drømmer om å kunne fly. Noen følger drømmen ved å sette utfor store hoppbakker. Helt siden det første hopprennet i 1892 har modige menn, og etter hvert også kvinner, satt utfor Holmenkollbakken. Bakkerekorden det første året ble satt av Arne Ustvedt, og var på 21,5 meter. Bakken hadde en adskillig flatere profil den gangen. Veien har vært lang frem til dagens flotte byggverk, som sto ferdig i 2010, klar for VM året etter. Bakkerekordene har sakte, men sikkert økt via 35 meter med Ole Grimsby i 1914, 84,5 meter med Torbjørn Yggeseth i 1963, til 114,5 meter 30 år senere med Steinar Solhaug. I dag er bakkerekorden 141 meter, og den ble satt i 2011 av østerrikeren Andreas Kofler. Vi får håpe drømmen om å fly langt gir oss en ny rekord i jubileumsgave. Foto: Magnus Nyløkken. (Fra Snø & Ski nr. 1 2017)

BLÅVEIS (HEPATICA NOBILIS), blåsymre, blågull, maiblomst ... Kjært barn har mange navn, og denne skjønnheten liker vi å få øye på. Den kan virke litt beskjeden når den slår gjennom snørester og gammelt løv på skogbunnen om våren, selv når den danner hele blomstertepper. Blåveisen skryter heller ikke av at den er fylkesblomsten til Akershus, har utbredelse over det meste av Østlandet, i Trøndelag og på Sørlandet. Man kan også finne den på Sørvestlandet, og så langt nord som ved Bodø. Skal blåveisen trives må jordsmonnet være tørt og kalkrikt, men den gjør ikke forskjell på løv- og barskog. Familienavnet til blåveisen er soleie, og den har en hel haug familiemedlemmer i Europa, mens den enda større Hepatica-slekten også finnes i Amerika og Asia. Slektsnavnetviser til det latinske hepar (lever), siden bladene har leverform. Av den grunn ble den i tidligere tider brukt mot leverplager. Også andre sykdommer og plager har den skullet kurere, men blåveisen tar ikke lenger noen nevneverdigplass i urtemedisinen. Vi påstår likevel at den kan ha sin virkning ved å bidra til stille hverdagsglede. Foto: Ove Bergersen/Samfoto. (Fra Snø & Ski nr. 2 2017)

STILLHET ER NOE VI KAN SE – ikke bare fravær av lyd, eller støy. Stille vann, blir enda stillere når tykk tåke pakker det varsomt inn, gjør sikten kort, og skaper en egen liten verden det er godt å være i. Det er høst, men vinden er et annet sted. Stormen er langt unna, kanskje herjer den havet. Lyden av fugl er det eneste som av og til bryter stillheten ved skogsvannet.  Å bare være til, i et fredelig landskap, kan være krevende i en hastig tid. Tør du sette deg ned, helt stille, og la høstens ro fylle deg? Foto: Magnus Nyløkken. (Fra Snø & Ski nr. 3 2017)

DET ER NOE EGET med det første snøfallet. Hele høsten har du ventet. Høststormene har rast, og vannet har rent i strie strømmer gjennom Marka. Så kommer kulda krypende. Vannet fryser til is. Fullkomment er det først når snøfnuggene kommer dansende ned fra himmelen. Marka pakkes inn i hvitt. Du kan endelig puste lettet ut og falle til ro. Vinteren er her! Foto: Magnus Nyløkken. (Fra Snø & Ski nr. 4 2017)

ÅPENT LANDSKAP: Snødekte trær og et scooter-spor som leder deg inn på nye eventyr. Det er drømmen. Når vinteren har festet grepet og snøen er på plass er det egentlig bare fantasien som setter grenser for turmulighetene. Hva med å teste en scooterløype du aldri har gått før? Du kommer tettere på naturen og hverdagens kjas og mas forsvinner som et fjernt minne. Her er det bare deg og Markas ro. I det du sklir ut på en myr skremmer du kanskje opp en tiur. Sånt kan skje når du drar på nye eventyr. Foto: Magnus Nyløkken. (Fra Snø & Ski nr. 1 2018)

FRØET
 
Jeg ligger bare her og gror

og drikker vann og spiser jord.

Her er så varmt og mørkt og vått.

Her er så fredelig og godt.


 
I natt kom regnet lett på tå

og banket ganske sakte på.

Det hvisket til meg: Lille bror,
en vakker dag blir du så stor


 
at du kan løfte taket vekk.

Og i en bitteliten sprekk

vil hele verden åpne seg

og sola smile ned til deg.
 
Inger Hagerup 

Foto: Snorre Veggan. (Fra Snø & Ski nr. 2 2018)

GRÅTONEPALETTEN: Det er lett å assosiere regntung skog med noe mørkt og dystert. Men for en som elsker svart/hvitt og aldri helt har forstått dette med fargefilm, er mørk skog, tunge skyer og tåke en aldri så liten feststund. Plutselig kan man boltre seg i hele gråtonepaletten, og skulle sollyset så vidt klare å bryte igjennom kan fotografen nærme seg euforien. Foto: Eirik Harstad. (Fra Snø & Ski nr. 3 2018)

STRANDSPRÅK: Rullesteinene lå der lik eldgamle, sovende uhyrer. Andre ganger minnet de om meteoritter med budskap fra verdensrommet. De fikk turgåere til å tenke på troll eller istidens krefter. Andre ganger var de bare vakre i kontrast til strandens myke linjer. Men alltid ga de stedet et språk og en stemme og barna en spennende lekeplass som var en uuttømmelig kilde til undring og kunnskap. Én av rullesteinene ble kalt Filosofsteinen, oppkalt etter Arne Næss. Men så – en dag var de borte, og Høvikstranden lå ødslig og stum. Hva som skjedde, og hvordan de fant veien tilbake på plass, kan du lese om i boken Kjentmannsmerket eller på fotografens hjemmeside. De ble nylig kjentmannspost og inkludert i Henie Onstad Kunstsenters kunstpark
– og snakker til oss som før.
 Tekst og foto: Petter Mejlænder
(Fra Snø & Ski nr. 4 2018)