Skisport er Norges viktigste kulturbidrag. Jeg våger påstanden. Visst kan vår historie vise til fremragende kulturunntak av klassisk, kunstnerisk art: utvilsomme verdensarvnavn som Ibsen, Grieg og Munch. Karer som jobbet i motbakke i det rurale Norge. Mer uforfalsket samtidsbegeistring var etter hvert å spore (sic) i motbakker inne i skogen, for eksempel den fryktede Hjermstadbakken, strekket som går mellom Aurtjernsbekken og Skjennungen. Da TV-kameraene inntok Marka, tvang de femmilsløperne til å hente ut sine siste glykogenmolekyler nettopp her, grundig energitappet av å for annen gang ha kavet seg opp 140 høydemeter, vel vitende om at nasjonens entusiaster ville rive seg i håret over din sprekk dersom du lå an til å vinne.

Et utpønsket strekk

Man kan naturligvis ikke upåaktet gå hen og sprekke to år på rad på samme sted, slik mannen som ga bakken navn, Reidar Hjermstad, gjorde. Først i kappe­strid med Assar Rönnlund i 1962, og deretter med Ragnar Persson året etter. Inntil Blankvannsbråten hadde han ledet med knapp margin foran svenskenes bestemenn, helt til dette sadistisk utpønskede strekket stokket om på rekkefølgen. Det ble riktignok andre- og fjerdeplass på Hjermstad i disse to rennene, så helt knust kan han ikke ha vært. Rönnlunds seier var svenskene særdeles kjærkommen, da ingen svenske hadde vunnet femmila siden «Mora-­Nisse» Karlsson bragte pokalen østover i 1951. Hellnerbakken bak Gratishaugen fikk sitt navn til løperens ære. Hjermstadbakken ble døpt i skadefryd.

Jeg ble overrasket over å se at løypa tok av sydvestover mot Frønsvollsmyrene i Hjermstads glansdager. Den S-formede bakken vi kjenner fra TV-bildene ble først en del av den klassiske 25 km-sløyfen i 1967, etter i to år å ha vært en del av 15 km-løypa. Men på YouTube (hvor det ligger opptak av mange femmiler) hører vi den svenske kommentatoren omtale passasjen som enden av Hjermstad­bakken, og det er jo egentlig helt greit.

Burde ikke «Gamle Femti’n» i introspektiv ærlighet rangeres som et ekte kulturminne på linje med enhver helleristning eller bygård med blått skilt? Få ting har samlet vår etterkrigsnasjon som klassisk nordmarksfemmil.

I arbeidet med å samle informasjon har jeg blant annet benyttet Aftenpostens digitale arkiv, og er blitt slått av hvor mange foliosider med dyptpløyende spalte­metre som ble viet disse rennene, og da særlig på femti- og sekstitallet. Til og med løypesjefenes pris synges på tynt papir.

Full Frognerseterfest

Fremdeles er norsk langrennsinteresse betydelig, men noe synes å ha gått tapt. Å trekke med seg overnattingsutstyr inn til Glåmene er blitt erstattet av lettvint trikketur til full Frognerseter-fest. Det hevdes fra tid til annen at norske løpere er for suverene til at konkurransen egentlig er spennende. Men i tiårene etter krigen, disse som jeg anser som gullalderen, var det de samme fire nasjonene som førte an: Russland (Sovjet), Finland, Sverige og Norge. Det kan være at tilfanget av vinteridrettsgrener har økt såpass mye at langrenns­kakestykket ikke lenger besitter sin vide sektorvinkel. Slik er det blitt med skihopp og skøyteløp. Men ingen ville funnet på å rive Bislett Stadion eller Holmenkollbakken, selv om man heller sjelden fyller disse til randen med tilskuere. Disse templene vedlikeholdes med selvfølgelighet, og slikt koster uendelig mye mer enn å fylle motorsagen med olje og bensin, samt å avsette noen dagsverk i skauen. Det er velvilje og skogsfilosofi det står på. Bevaring vil ikke innebære varige endringer. Naturen vil usynliggjøre denne aktiviteten i løpet av noen tiår hvis man ombestemmer seg. Vi har angrefrist.

Interaktivt museum

Skisport har hjulpet Norge med å bygge en identitet som har limt oss sammen på tross av oppfatninger som kunne splittet. Så å holde denne fordums idrettsarenaen åpen burde være akseptabelt både for naturvernere og skogbrukere. Det kunne bli et rimelig, interaktivt museum av ypperste klasse, dersom vi fikk tillatelse fra grunneiere og andre instanser til å bevare de to mest klassiske konkurransetraseene i Nordmarka – Kollenløypene på 15 km og 25 km, brukt i titalls Holmenkollrenn og i to VM. 15 km–løypa har kun noen få kilometer for seg selv, resten deles med femmila. Disse to bærer også i seg essensen av de gamle løypene fra ski-idrettens morgen; litt som sporvidden til togskinner, som kan følges tilbake til de gamle romeres stridsvogner.

Jeg husker hvordan slutten av februar ikke bare betød lysere vinterdager, men at man kunne begynne å gå i Kollenløypene. Far sa gjerne over lørdagsfrokosten: «Nå er femti’n preparert, burde vi ikke ta oss en tur?» Det var noe med hvordan de doble sporene var lagt – de minnet om Lego- toget mitt. Det var rene buer i perfekt avstand uten forstyrrende skøytetak. Var konkurranseski elastiske i sideretning? De store gutta hadde balsalette utgaver med bratte tupper som tilsynelatende svingte av seg selv; jeg mener å huske at rødbrune Järvinen-ski skilte seg ut i så måte, med ekstra høye tupper.

Det pågikk en konstant traséutvikling frem til VM i 1966, derfor må man velge seg en epoke dersom man skal bevare. For meg er det liten tvil om at det er det løypekartet som lå temmelig fast i 30 år etter VM i 1966 som er det aktuelle. En justering foran prøve-VM i 1981 må tas stilling til.

Stadige forandringer i femti år kulminerte med Verdensmesterskapets virvar av spor i 1966. Noen må ha satt ned foten etter det enorme løftet det må ha vært å anlegge og vedlikeholde så mange mil med løype. Så fra 1967 av droppet man utgående strekk langs Orreveien og over Lille­vann, og holdt seg helt og holdent på østsiden av Frognerseteren, og på en effektiv måte som gjorde at alt fra 5 – 25 km kunne bruke samme grunntrasé med forbindelses­spor, ettersom hvor langt det skulle gås.

Lukten av skandale

Slike avstikkere krever sitt av løypevaktene. Allerede første året etter VM, med en mer løype­økonomisk plan ble det overraskende seier på 15 km til russeren Akentjev. Ingen skjønte hvordan han kunne ha tatt igjen en racer som Mäntyranta med 48 sekunder på de siste 5 kilometerene. Publikum og presse hadde ikke engang fått med seg at vinneren gikk i mål. Ryktene begynte å gå. Finnskog-Lasse (Lars Olsson) luftet under middagen på Trollvasshytta at han selv muligens hadde gått feil og slått inn på damenes 5 kilometerspor nedenfor Frogner­seteren. Han hadde slått Odd Martinsen med 40 sekunder på de siste fem kilometerne, etter å ha sakket etter de første ti. Det kommer ikke klart frem i avisen nøyaktig hva som kan ha skjedd, men Eystein Weltzien har forklart meg at jentene gikk rett vestover etter at 15 km hadde koblet seg på etter bob-banen, mens herrene der skulle gå i en sydlig U som kom opp igjen til fellestraseen i Styggedalen. Ulve­pelskledd tidtagersjef Erik Erichsen bedyret at alle vaktene hadde passet på. Men det luktet skandale, og diskusjonen pågikk i dagevis. Dette året hadde man også droppet den provisoriske løperbroen over Holmenkollveien, så den permanente (og nylig gjenoppbygde) VM-broen ble brukt både på ut- og inngående. Akkurat dette ble tatt dårlig imot av publikum, som dermed mistet løperne av syne etter Gratishaugen. Løperbroen ble gjenreist året etter.

Et kjapt historisk tilbakeblikk på hvordan «kulturminnet» fant sin form kan være opplysende. Siden nøkkelpersoner som rennleder Arne Wroll-Evensen ikke lenger er blant oss, og tilgang til kommunens arkiver har vært umulig å oppnå under Covid-19-tiltakene, blir min beretning om løypenes tilblivelse en forhåpentlig velbegrunnet spekulasjonsøvelse. Denne er basert på endringer av løypekart, kommentarer høstet i aviser og årbøker, samt det som måtte være å oppdrive i Skimuseets arkiv.

Ny praksis

I 1913 brøt man den opprinnelige, men dog ikke lange tradisjonen med å gå to 25 km-sløyfer. Dette året begynte man en ny praksis som varte de påfølgende fire tiår: Heretter skulle det gås én lang runde, typisk utstukket med vendepunkt langt innenfor Kikut. Denne var hemmelig hvert år, kun løypesjef Johan R. Henriksen og hans tråkkelag visste hvor det bar. Holmenkollrennene var opprinnelig en kombinertkonkurranse. Spesiallangrenn ble først arrangert fra år 1900, med tremil, og fra 1902 som femmil (unntaksvis 40 km). Etter renn med to sløyfer som ble gått mot solretningen, med start fra Frognerseteren, innførte man altså én endeløs runde på 50 km. En typisk trasé krysset Hakloa i nord, etter først å ha passert Skjærsjøen, Øyungen, Tømte og Trehørningen. Kikut var fast hovedmatstasjon og meldepost.

Slik holdt man på inntil 1950. I 1951 var det vedtatt å arrangere renn tidligere enn vanlig, fordi man kalendermessig ønsket å ha så like forhold som mulig til De Olympiske Leker året etter. Arrangørene ble tatt på sengen av et voldsomt snefall dagen før løpet. I sin nød valgte løypekomiteen ved løypesjef Christian Holmen (som hadde overtatt etter Johan R. Henriksen f.o.m. 1948) kvelden før rennet at man for denne anledningen skulle gå tilbake til å gå to runder à 25 km. Derfor skar man nå skarpt opp til høyre ved Finnerud, mot Kobberhaugen. Løypemannskapene måtte tidlig opp på renndagen for å opprette dette nye sporet

Voldsomt snøfall

Slikt ble førstesidestoff i Aftenpostens lørdagsnummer 24. februar. Årsaken til endringen hadde lite å gjøre med at man ønsket å innføre en mer publikumsvennlig utgave av femmil til OL. Selv om en slik endring med årene ville ha presset seg frem, kan man si at det var det voldsomme snøfallet i 1951 som ga oss det klassiske opplegget med to runder som mange har gode minner om. Årsaken til at man hadde valgt å gå én runde, var ikke minst psykologisk begrunnet. For da de gjeninnførte to runder, brøt halvparten av løperne etter halvgått løp. Blant disse var ikke færre enn 11 av de 14 svenske deltagerne. Det er brutalt å på dårlig føre måtte gå ut igjen når du vet at du skal helt ned i Sørkedalen, før stigningene opp til Kobberhaugen venter nådeløst. Like fullt ble det en god dag for Sverige – legendariske Mora-Nisse Karlsson vant rennet.

En finurlig variant

Av det grove løypekartet ser man at løypa nå går ut vestover fra Besserudtjernet. Den vanlige retningen hadde som nevnt vært å gå mot solens retning, men her gås det plutselig med klokken. Var dette et grep den nye løypesjefen, Christian Holmen, hadde tatt for å sette sitt eget stempel på rennutviklingen? Joh. Henriksens aller siste femmilsløype (i 1947) gikk fra Sollihøgda til Besserudtjern. Chr. Holmens første løype hadde pliktskyldigst fulgt den tradisjonelle runden over Liggern og Hakloa, men i 1949 lager han så en finurlig variant – et åttetall – med felles ut- og inngang. Denne figuren fant også veien til Aftenpostens forside. Nå er utgående retning for første gang lagt mot Finnerud og Øyvannet, før det knekkes skarpt østover mot Bjørnholt. Selvsagt skal Hakloa besøkes, og naturligvis hovedstasjonen på Kikutstua. Deretter bar det i rak linje rett tilbake til Kollen. Kryssingen av utgående spor skjedde på høyde med aksen Fiskelitetjern – Bjørnholt. Denne løypa markerte et vannskille. Etter dette starter alltid femmila nordvestover, mens 17/18/15 km fremdeles gikk motsols helt til 1965.

Makelig publikum

Fra 1954 og til og med VM i 1966 krysset femmila Lillevann på utgående strekk. Løypa passerte først det gamle Hospitset bak hoppbakken, deretter fulgte den oversiden av Hospitsveien inntil den kom til dammen ved Orreveien. Der gikk den ned på selve veien, krysset bekken, og fulgte det som nå er Orreskogen, videre bort til myrområdet syd for Lillevann, før den skar midt over vannet. Litt artig kanskje for skiinteresserte som bor i Lillevannsveien 69 og 71 og Lillevannskogen 1–17 å tenke på at det var gjennom huset deres at Gjermund Eggen halset frem mot VM-gull i 1966 i kamp mot Tiainen, Mäntyranta, Vedenin og andre storheter.

Under OL i 1952 gikk løperne en ekstra runde på ca. 14 km rundt Kobberhaugen, med sydlig vendepunkt ved Lortkulp og det nordlige ved Fiskelitetjern. I 1953 fant man det mest praktisk å kjøre hele tre sløyfer, med sydlig vendepunkt på Frønsvollstråkka og nordlig på Lørenseter. På denne måten kunne publikum følge med på en helt annen måte. Begge disse årene var det start og mål inne ved Besserudtjern, med en transportetappe inn og ut. Meldinger tikket inn til den makeligere delen av publikum, de som holdt seg på Tjernet, hvor en stor tavle var plassert i unna­rennet. Den var oppmalt med faste meldepunkter og bevegelige løperplakater identifisert med startnummer og nasjonskode, ble oppdatert av en utrettelig gjeng – fortidens storskjerm. Navnet Myrås går etter hvert igjen på bilder av denne, fordi vakre Myrås har siden 1956 vært et fast passeringspunkt, litt syd for mellomtid ved 10 og 35 km. Jeg assosierer navnet Myrås med femmil. Derfra gikk løypa liksom ned og inn i en hemmelig del, for så å dukke opp igjen på Glåmene.

Bob og panorama

Det var i 1956 at løypa begynte å ta form slik vi kjenner den. Sporet gikk lenger innover mot Kikut enn den etter hvert skulle gjøre, og den passerte dette året over selve Kobberhaugen. Men til gjengjeld hadde den ikke så mange kriker og kroker på veien, det var ut og tilbake. Den seige Hjermstadbakken opp fra Holbekken var nå på plass, men den endte som nevnt lenger vest enn den ville gjøre fra 1967. Løypa tok en sving bortom Frøns­vollen, der Christiania Skiklub holder til. Året etter, i 1957, hadde Arne Wroll-Evensen, sammen med hans svoger Arne Harsheim, lagt vendepunktet omtrent på høyde med Sakariashytta ved Øyvannet, men fra Fiskelitetjern gikk det rake veien til Frøns­vollsmyrene, deretter ned forbi Heggehullet, opp Rykkinveien, over Frognerseteren og ned til stadion.

En ny justering la passasjen lenger vestover. Det grove løypekartet i programmet antyder at det som skulle bli 15 km-strekket ned forbi Mortenstua ble brukt, sammen med den velkjente kryssingen av Bomveien. Deretter bar det bort til Rykkinnveien over toppen av Heggehullet, langs «vår femmil», bare motsatt vei. Slik ble den brukt inntil en merkelig justering ble foretatt i 1965: Istedenfor å skjære ned mot Mortenstua i «vår» 15 km, passerte løypa først like på vestsiden av Frønsvollsmyrene, før den så dreide i en bratt kneik ned til høyre, hvoretter den fulgte «vår femmil» ca. hundre meter forbi Mortenstua, men som den passerte på venstre side, før den krysset bomveien ved den siste myren før Tryvann. I et nå gjengrodd parti skar den så oppover parallelt med «vår løype», inntil en befriende utforkjøring med 60 meters fall. Denne krysset først Rykkinnveien én S-sving høyere oppe enn «kulturminnet», altså nærmere Frognerseteren. Så fulgte en bratt finale til dumpa i Slagene, før den igjen tok til høyre mot bob-banen, panoramasvingen og Styggedalen. Heldigvis for løp­erne gikk den en god del lavere enn selve Frognerseteren. (På utgående 50 km i 1967 ble det gått motsatt vei, men man krysset ikke Bomveien, antagelig for å kompensere for forlengelsen den manglende broen over Holmenkollveien medførte. Av det grove løypekartet kan det se ut som om den tok av fra 15 km etter toppen av Heggehullet, og fulgte VM-femmilas trasé en kort bit ned til Bomveien vis-à-vis Mortenstua.) Fra 1968 av fulgte begge herredistansene samme spor, inkludert kryssingen av Bomveien syd for Mortenstua. De skilte deretter lag like før denne plassen. Slik ble det værende inntil 15 km ble tatt av plakaten etter 1985. Wroll-Evensen & co hadde etter båndmåling konstatert at løypa var én km for lang, og kuttet mye inne ved Glåmene. Nå begynte dreiningen østover allerede ved Kulpmyr. Like fullt ble løypa forlenget med den nevnte S-svingen forbi Frønsvollsmyrene og nord og ned forbi Morten­stua. Det virker innlysende at man ikke kunne holde på med slik løypeluksus under vanlige Holmenkollrenn. Det er krevende å vedlikeholde traseer, sommer som vinter. Forøvrig var VM-femmila i 1966 praktisk talt identisk med «vår» løype fra Bjordammen, ut til Glåmene og tilbake til Skjennungen. 15 km-løypa hadde allerede i 1965 praktisk talt funnet sin fasong, inkludert TV-bakken som svenskene lett feilaktig kalte Hjermstadbakken, og strekket forbi Rokkeseterhytta (feilaktig kalt Hansehytta), ned på myren i dumpa før Tråkka. Deretter videre i et nå ubrukt, men sjarmerende parti vest for Bomveien som enkelt kan gjenåpnes. Og ikke minst flørtingen med den gamle bob- banen fra 1952, med sin praktfulle utsikt over byen. En liten forenkling ved Slagene ble foretatt i 1967, fordi VM-løypa på 15 km hadde gått lenger østover mot Frønsvollstråkka før den svingte opp til det vante strekket over Heggehullet.

Et fruktfat

Med etableringen av VM-løypene satt løypekomiteen nå med et fruktfat å velge i. Oppdraget må ha vært å forenkle og optimalisere strukturen for ettertidens bruk. Det beste av det beste skulle destilleres. Ikke minst disponerte man nå et nettverk av traseer på østsiden av Frogner­seteren, noe som burde gjøre flyttingen av utgående femmil langs Orreveien over Lillevann problemløs. Jeg antar at økt byggeaktivitet i dette området gjorde at det brant under skistøvlene til arrangørene, som antagelig hadde fått frist til etter VM med å komme opp med en bedre plan.

Løsningen ble å kombinere VMs 15 km-løype i syd med 50 km-løypa i nord. Det som da måtte gjøres var å sy en femmilsforbindelse den korte distansen fra Mortenstua til Skomakertjern, den nevnte justeringen ved Slagene (mellom myrdraget i bunnen og Rykkinnveien), samt på inngående ved Skjennungen å dirigere femmila til venstre opp slutten av Hjermstadbakken, istedenfor å gå rakt opp til Frønsvollsmyrene. 10 km for damer hadde allerede en forbindelse (som brukes i dag), med påkobling ved Rokkeseterhytta.

Konger og legender

Det er slik jeg forestiller meg at den endelige traséstrukturen ble formet. Nå var det duket for tre tiår med idrettshistorie, kroning av konger og skaping av legender. De fleste Oslo-borgere over 35 vil antagelig ha et forhold til kamper utkjempet mellom våre mest feirede atleter, og ikke bare de norske. Vi har trykket størrelser som Thomas Wassberg, Gunde Svan, Gerhard Grimmer, Maurilio de Zolt, Juha Mieto, Vladimir Smirnov og Steen Balle til våre bryst. Sistnevnte fikk alltid litt ekstra jubel. 15 km-løypa har på to mesterskap fostret to norske verdensmestre: Gjermund Eggen i 1966 og Oddvar Brå i 1982, hvilket også ble Brås første VM-gull. Hvorfor har vi latt denne historiske buen over Tryvannsåsen gro igjen? Noen husker TV-bildene fra toppen som fanget Thomas Wassberg rivende av teipen med festesmøring fra skisålene. Tett skog der nå. Det vil ta en liten gjeng med motorsag noen dager å rydde den til VM 1966-standard. Dette er tilstrekkelig, og burde gi den rette skogsjarmen. Og det burde være verdt umaken. I området mellom Frøns­vollsmyrene og Marimyr er det i dag ingen skiløyper. En gjenåpning av en historisk interessant løype så nær Frognerseteren vil kunne bli en kjær variant, gitt litt promotering.

Ny oppmåling

I forbindelse med prøve-VM i 1981 skulle femmila kontrollmåles med bånd. Samtlige fire løypesjefer (Wigernæs, Brubak, Laake og Myrvold), utrustet med 100 meters bånd og lektebiter som ble spikret på trær for hver km, fullførte jobben på tre – fire dager. En slik måling var ikke blitt foretatt siden Wroll-Evensen og Harsheim gjorde det samme i 1965, men da hadde de brukt en annen åpning i syd, over Lillevann. Det ble til manges overraskelse oppdaget at sløyfen var 1,15 km for lang. Dette må ganges med to. Og tenk bare hvor hard løypa allerede er: først opp fra stadion over Frognerseteren, ned til Blankvann, opp til Glåmene, ned til Aurtjern, Hjermstadbakken opp til Skjennungshøyden sydvest for Skjennungsstua, så ned igjen til stadion igjen. (Når jeg skriver ned, så er terrenget selvsagt kupert så det holder også på disse strekkene.)

FIS var klar i sin sak: Løypa måtte forkortes. Dette ble løst på to måter – det ble kuttet i syd på stadion, og det ble kuttet i nord, like før Glåmene. Istedenfor å gå til Kulpmyr og rundt Lautåsen etter kryssingen av veien til Kobberhaughytta gikk nå sporet opp langs ryggen av Kulpåsen, rett opp på myra, før vending sydover. Fra et skiturperspektiv er det synd vi mistet det fine partiet langs Kulpmyr og opp skaret til høyre, og mye av Glåmenes fjellaktige magi. Men Pål Tyldum skjønte knapt spørsmålet jeg stilte ham: om han hadde lagt merke til løypas vakre natur mens han konkurrerte? Der i gården var det kun tanken på å komme raskest mulig i mål som fylte hodet.

Nattskiftarbeid

Min klassekamerat Dines og jeg labbet innover her en marsfredag i 1978, lastet med tung bør, inkludert nesten varme nok soveposer, og bokser med Spaghetti à la Capri. Da vi ryggsvette stavret oss opp på en liten rygg mellom to myrer nord for Lautåsen, valgte vi å slå leir. Det mørknet raskt, og soveposer ble lagt på tynne isopormatter rett på sneen. Selvsagt begynte store snefiller å lave ned, og weaselene begynte å kjøre – det var viktig å pakke sneen. De kjørte hele natten, og det var intet mindre enn imponerende for en ung mann å for første gang observere nattskiftarbeid. En trolsk stemning ble skapt av lysene fra maskinene i snedrevet. Vi hørte motorduren, deretter så vi de første skyggene som danset over myra. Fem andre klassekamerater hadde slått leir noen hundre meter lengre øst, så det ble litt farting frem og tilbake før vi krøp i posene. Å rope til hverandre nyttet ikke, sneen dempet fornærmelsene fra selv den kraftigste tenåringsstemme.

– En bauta av en løype

Dette var året Matti Pitkänen slo knock-out på alle. Magne Myrmo maktet å berge en andreplass og reddet den norske æren. Min egen helt, Ivar Formo, med tynnstripet strikkelue, hadde ikke dagen. Jeg husker han beklaget seg: «Kroppen fungerer ikke!» til en bekjent som stod ved løypa der vi ble stående og heie – rett øst for Kikutløypa, på stedet der femmila tok en liten bue før den igjen koblet seg på i kjøringen ned mot dumpa under Kobberhaughytta. Det ble tyvendeplass til Formo, rett foran Eystein Weltzien, som for øvrig har hjulpet meg med nøyaktig opptegning av løyper på orienteringskart til artikkelen. Lite ante jeg at jeg en dag skulle spille orgel i Ivar Formos altfor tidlige bisettelse.

De siste årene har Karl-Kristian Aketun jobbet iherdig for å holde liv i femmila. Han var på nippet til å få klassisk 2x25 km som en del av Holmenkollen Skifestival i 2017, men det strandet i siste ytre. Jeg lar derfor ham og Thor Gotaas få de siste ordene, hentet fra en artikkel i Aftenposten 9. mars samme år:

– Hvorfor skal en så fin skiløype dø? spør Aketun.

– Hvorfor skal den leve? spør vi.

– Fordi den er fin, sier Aketun.

– Det er en naturopplevelse å gå denne løypa. Det er morsomt. Den går i terrenget, ikke gjennom det, som de brede, moderne traseene. Du får brukt alle teknikker der løypa snor seg frem rundt trær og knauser opp og ned kneiker. Den er smal, og skogen står tett; du kan ikke planlegge, for du vet ikke hva som venter bak neste sving. Går det opp? Går det ned?

Thor Gotaas: – 25 kilometeren i Holmenkollen er et kulturminne som rett og slett bør vernes. Det er jo så mye annet rart som vernes, da må vi jo kunne verne en sånn bauta av en løype, om det går an å si det sånn. Og denne løypa er ikke en lokal Holmenkollen- eller Oslo-sak. Det er en løype som hele landet er blitt kjent med og glad i igjennom TV. Å verne den vil ikke bare være et håndslag til langrennssporten, det vil være en anerkjennelse til alt det fysiske slitet som har bygget dette landet.