Holmenkollmedaljen er norsk skiidretts høyeste utmerkelse. Den ble innstiftet i 1894 av Foreningen til Ski-Idrettens Fremme (Skiforeningen) og ble utdelt første gang i 1895. I nesten 130 år har Holmenkollmedaljen vært den gjeveste utmerkelsen en skiutøver kan oppnå her til lands. 

Her er historien om medaljen. 

Historien bak opprettelsen

Skiforeningen kom til verden på Søstrene Larsens hotell i Prinsens gate 12 4. januar 1883.

Allerede  5. februar samme år ble det første premierennet holdt. Og verdige vinnere måtte jo få verdige premier. Nr. 1 og 2 fikk «Hs. maj. kongens præmie», mens nr. 3 fikk en «pokal værdi 80 kr». Ifølge Statistisk sentralbyrås kalkulator tilsvarer det nesten 6000 kroner i dag. 

Ganske raskt oppsto det et ønske i foreningen om å tildele en utmerkelse, ikke bare til de som var best i én enkelt konkurranse, men hadde utvist dyktighet i mange renn over tid. En spesialpremie til de ekstra verdige skiløpere. Løsningen ble Holmenkollmedaljen.

Reglene fra 1895

I Skiforeningens årbok for 1895–96 er medaljen omtalt for første gang under punkt 2 i «Regler for uddeling af de ved foreningens rend extra opsatte præmier: 

«Holmenkolmedaljen er at betragte som foreningens «orden» og den høieste udmerkelse. Den uddeles derfor uafhængig af de øvrige præmier og kun til kl. I og II. Den vil faa anvendelse, naar en skiløber viser fremragende dygtighed, der vel som regel bør være lagt for dagen ved flere anledninger eller skirend; saaledes vil den kunne uddeles til flere end én ved samme rend. Og det kan omvendt godt hænde, at dommerne ikke finder nogen, der er værdig til samme et enkelt aar. En meget passende leilighed til at uddele den vil f. ex. være, naar en før kongepræmieret deltager atter staar til kongepræmie. Den uddeles første gang i fjor».

Henger høyt

Man bruker altså ord som «foreningens orden» og den «høieste udmerkelse», og man kan lett se for seg at stifterne med det tenkte at dette skulle være en virkelig æresmedalje som skulle henge høyt. Slik har det i alle fall blitt. I tillegg til å få selve medaljen blir man nå også innbudt medlem av Skiforeningen.

Medaljens statutter og kriterier

Allerede året etter innstiftelsen av medaljen ble statuttene for tildeling endret. Det ble da presisert at medaljen kun kunne utdeles i «kombineret rend». Det ble et par mindre justeringer i årene som fulgte, men fra 1906 ble statuttene forkortet til:

«Holmenkolmedaljen er foreningens høieste udmærkelse. Den uddeles av bestyrelsen uafhængig af præmierne og kun naar en skiløber gjennem længere tid har vist fræmragende dygtighed eller tillige gjort sig særlig fortjent af skiidrætten.»

Nå var altså ikke medaljen bare forbeholdt kombinertløpere. Også rene langrennsløpere eller hoppere kunne få medaljen. Likevel gikk det helt til 1939 før den første rene langrennsløperen fikk medaljen (Lars Bergendahl og Trygve Brodahl). Skiforeningens styre må ha tillatt seg å titte litt på gamle resultater, også, og det førte til at den da 64-årige Elling Rønes fra Trysil i 1947 fikk medaljen for sine fire seire på 50 km i 1906–1908 og 1916 (i 1907 forkortet til 40 km).

Med tillegget i statuttene – «eller tillige gjort sig særlig fortjent af skiidrætten» - åpnet man for at også andre enn idrettsutøvere kunne få medaljen. Denne delen av statuttene var i praksis uendret (kun språklige endringer) frem til 1931, da man sløyfet «har gjort sig særlig fortjent av skiidrætten». Dermed skulle kun idrettsutøvere få medaljen, men det har ikke blitt helt slik. Mer om det senere.

En utmerkelse for fremragende resultater

Selve grunnkravet for å få medaljen har endret seg lite gjennom tidene. En grunnmur har hele veien  vært at man har oppnådd meget gode idrettslige resultater. Selve ordlyden har variert litt. I årboken for 1983 – Skiforeningens jubileumsår – gjengis datidens kriterier for å få medaljen slik:

«Holmenkollmedaljen er den høyeste utmerkelse i norsk skisport. Den kan tildeles skiløpere som i flere år har oppnådd fremragende resultater i en eller flere av ski-idrettens grener. Ved vurderingen av eventuelle kandidater tas fortrinnsvis hensyn til resultater oppnådd i Holmenkollrennene. Toppresultater i nasjonale eller internasjonale konkurranser kan også få betydning for tildelingen av medaljen.»

Nytt her er at man presiserer at man «fortrinnsvis» skal ta hensyn til resultater oppnådd i Holmenkollrennene, men at også andre gode resultater «kan få betydning». I årboken for 1994 – årbokens 100 årsjubileum – er kriteriet om «nasjonale eller internasjonale konkurranser» tatt ut. Men nå er det lagt til at vinneren av medaljen blir innbudt medlem i Skiforeningen.

 

Skiskytterne kommer med

I perioden 1895–2010 var det kun utøvere under Norges Skiforbunds paraply som kunne motta medaljen (forbundet ble stiftet i 1908). Dette ble endret fra 2011. Norges Skiskytterforbunds styre behandlet saken i møte 7 juni 2010. I referatet fremgår det at «Skiforeningen har kontaktet administrasjonen vedrørende et ønske om at skiskyttere innlemmes i statuttene for tildeling av Holmenkollmedaljen.»

Det kan synes som i alle fall noe av beveggrunnen for å innlemme skiskytterne i Holmenkollmedaljen var at de etter hvert hadde opparbeidet seg en sterk tilknytning til Holmenkollen som arena. VM i skiskyting ble arrangert i Kollen i 1986 og i 2000, og Oslo lå an til å bli eneste søker til VM i 2016 (ble arrangør til slutt). Det ble også arrangert verdenscuprenn jevnlig i Kollen, som landets nasjonalarena for skiskyting. Og det er heller ikke til å komme bort fra at skiskytterne var (og er!) flotte og meget populære representanter for sin sport, og at mange sikkert kan ha syntes at det ville være stas at også de kunne få medaljen. De fremmer definitivt skiidrett. Med dette bakteppet vedtok et enstemmig skiskytterstyre at de «er positive til at skiskyting inkluderes i statuttene for tildeling av Holmenkollmedaljen.» Siden det har i alt 11 skiskyttere fått medaljen (5 menn og 6 kvinner).

Hvem deler ut medaljen?

Styret i Skiforeningen beslutter hvem som skal få medaljen. Offisielt kom ikke dette inn i Skiforeningens lover før i 1938, da man i § 6 kort fikk slått fast at «Styret utdeler Holmenkollmedaljen.» Men man har hatt behov for å vurdere og få frem aktuelle kandidater, og lenge var det Skiforeningen alene som holdt oversikten over dette, foretok vurderingene og nominerte aktuelle personer for endelig behandling i styret. I 1946 fikk man en endring i dette, og loven ble endret. Etter dette lød bestemmelsen om medaljen: «Styret utdeler Holmenkollmedaljen etter innstilling av en komité oppnevnt av Norges Skiforbund og Foreningen til Ski-Idrettens fremme.»

Så får bestemmelsen «hvile» i mange år. Fra 2011 – da også skiskytterne kunne få medaljen – ble det naturlig å innlemme også skiskytterforbundet i komiteen. Dagens bestemmelse lyder: «Styret utdeler foreningens æresbevisninger. Holmenkollmedaljen deles ut av Styret etter innstilling av en komité oppnevnt av Skiforeningen – Foreningen til Ski-Idrettens Fremme, Norges Skiforbund og Norges Skiskytterforbund.»

Medaljens utforming

Tilbake til 1895. Hvordan skulle den nye æresmedaljen se ut? Den måtte jo være flott! Blank og fin. Ærverdig. I årboken for 1933 fortelles det at Skiforeningens styre tok kontakt med myntgravør Ivar Throndsen, som laget et første utkast. Det slo ikke helt an, og styret utlyste da en konkurranse med en premie «på inntil kr. 50» til vinneren. Et utkast av Andreas Bloch ble antatt. Tilblivelsen av Holmenkollmedaljen er omtalt i Norsk Idrætsblad fra 14. mars 1894. Da var Blochs vinnerutkast klart, men man ba om innspill til tekst som kunne stå på medaljens kant.

Og slik ble medaljen til slutt. På den ene siden vises Skiforeningens skiløper. Etter noe frem og tilbake landet man på randinskripsjonen «Idræt for fædrelandet», som er en temmelig direkte oversettelse av det latinske forslaget til Bloch («ludus pro patria»). På baksiden er det gjort plass til inskripsjon av vinnerens navn, innrammet av border og mønster. 

I dag er det gullsmed David-Andersen som lager medaljen.

Kongefamilien godt representert

Selv om statuttene i utgangspunktet har krevd sterke idrettsresultater over tid, har medaljen vært utdelt til i alt åtte personer – eventuelt ti, kommer tilbake til det – som ikke kan vise til slike resultater. Dette har styret valgt å gjøre, selv om man etter statuttene stengte for denne muligheten ved lovendringen i 1931. For det første gjelder det våre kongelige representanter, som i alle år har vært å se på tribunen under Holmenkollrennene. Kong Haakon (1955), kong Olav (1968), kong Harald (2007), dronning Sonja (2007), og prinsesse Astrid fru Ferner (2018) har alle mottatt medaljen. Kong Olav var dog ikke bare tilskuer, men også deltaker og rennfunksjonær. Og kong Harald var medlem av Hovedkomitéen under VM på ski i Oslo i 1982.

I 1938 ble Johan R. Henriksen tildelt medaljen. Henriksen fikk ikke medaljen for sine idrettsresultater, men for sitt «uegennyttige og intense arbeid» for Skiforeningen, som det heter i årboken for 1938. Det står videre: «Det er vel som chef for langrennene at Henriksen i særlig grad har utmerket sig. Han kjenner Nordmarka ut og inn og med sitt åpne øie for dette terrengs enestående egenskaper, har han i disse 20 år lagt løipen slik som vel ingen annen vilde ha kunnet gjøre. Ingen sidehensyn har nogensinne vært medvirkende, løipene har variert til stadighet og chansen for løperne har vært like, the best man shall win.» Selv om artikkelen i årboken ikke nødvendigvis gjengir den offisielle begrunnelsen for tildelingen, er det lett å tenke seg at styret tenkte i samme baner da de ga ham medaljen.

Heller ikke Einar Bergsland (1973) fikk medaljen for sine idrettsprestasjoner. Han fikk den for et langt og meget aktivt liv i skiidretten. Æresmedlem i Skiforeningen, generalsekretær i det internasjonale skiforbundet (FIS), forfatter av en rekke bøker om skiidrett, mer enn 30 år i Holmenkollens rennledelse.

Jacob Vaage (1984) var en allsidig utøver i barn- og ungdommen. Etter krigen startet hans betydelige arbeid for Skiforeningen. Han var bl.a. bestyrer på Skimuseet 1946–1983, og bidro sterkt til den omfattende samlingen som museet har i dag.  Vaage skrev en lang rekke bøker om skiidrett.

Og skal man gjøre bildet komplett, kan man kanskje si at også Hans Horn (1918) og Einar Fr. Lindboe (1927) fikk medaljen mer for sin administrative innsats for skisporten enn for sine idrettsresultater. Horn representerte idrettslaget Skuld i Kristiania, og var en habil hopper. Han var formann i Skiforeningen og president i Norges Skiforbund.

Lindboe fikk en femteplass i kombinert i 1900. En god plassering, men prestasjonen kvalifiserer ikke alene til Holmenkollmedaljen. Men når man supplerte med alle de verv og posisjoner han hadde i ulike skiorganisasjoner, bl.a. Skiforeningen, Skiforbundet og Norges Olympiske komité, ble medaljen hans. Lindboe var leder for innsamlingsaksjonen for et skimuseum, og sentral i forbindelse med etablering av det første skimuseet som åpnet i 1923. På ski representerte han Skuld og Medicinernes Skiklub Svartor (Lindboe var lege).

Holmenkollmedaljen og dopingtatte utøvere

Tildelingene har egentlig skapt svært få negative reaksjoner opp igjennom. Men vinteren 2018 ble det bråk rundt tildelingen. At Charlotte Kalla, Kaisa Mäkäräinen og Hannu Manninen ble tildelt medaljen, var det ingen som satte spørsmålstegn ved (prinsesse Astrid fru Ferner fikk også medaljen dette året). Bråket oppsto på grunn av han som IKKE fikk medaljen – Martin Johnsrud Sundby. Han var nominert av komiteen, men styret i Skiforeningen valgte å si nei.

Det var liten tvil om at de rent sportslige kriteriene var oppfylt –Sundby hadde da tre sammenlagtseire i verdenscupen, og hadde satt sitt preg på langrennssporten i mange år. Et flott forbilde for små og store idrettsutøvere var han også – lite å trekke for der. Diskusjonen i styret dreide seg ene og alene rundt det faktum at Sundby i juli 2016 ble utestengt i to måneder for å ha brutt dopingreglementet ved to skirenn i desember 2014 og januar 2015. Selve dopingsaken vakte enorm oppmerksomhet, både nasjonalt og internasjonalt, og ble diskutert rundt lunsjbordene over hele landet. Alle sider av saken lå på styrets bord, og ble grundig vurdert. Styret valgte til slutt å lande på at en domfellelse for brudd på dopingregelverket diskvalifiserte for tildeling av skiidrettens «høieste udmerkelse».

Denne avgjørelsen var svært omdiskutert. Mange mente at Sundbys overtredelse av doping-regelverket var så «minimal» og unnskyldelig at man ikke kunne være så kategorisk som styret var.

En så flott fyr og en så flott karriere! Særlig Skiforbundets folk var misfornøyde. Skiforeningens styreleder Jon Hindar måtte til slutt ut i Aftenposten og klargjøre styrets holdning:

Hverken Skiforeningen, dens generalsekretær eller styre oppfatter Martin Johnsrud Sundby som en dårlig rollemodell – slik TV2s innslag lørdag gir inntrykk av.

Sundby var innstilt til Holmenkollmedaljen. Styret i Skiforeningen avgjør hvem som får medaljen, og konkluderte med at utestengelsesdommen Sundby fikk i forbindelse med brudd på dopingreglementet i 2016 ikke var forenelig med å gi ham denne utmerkelsen nå. Utestengelsesdommen var styrets eneste ankepunkt. Sundbys sportslige meritter taler for seg selv, og Skiforeningen er godt kjent med hans betydelige innsats for barn og unge i langrennsmiljøet. Han er et godt forbilde og en god rollemodell. Vi beklager dersom det har festet seg et inntrykk av noe annet.

Retur av medaljer?

Vinteren 2019 kom den samme problemstillingen opp igjen, og med samme mann i hovedrollen. I VM i Seefeld 2019 fikk Sundby sitt etterlengtede individuelle mesterskapsgull, og han ble på nytt nominert av komiteen til Holmenkollmedaljen. Styrets holdning var imidlertid den samme som året før, og nytt bråk fulgte. Ting roet seg dog etter hvert. Sportsjournalist Leif Welhaven i VG skrev en kronikk i avisen etter bråket i 2018, og resonnerte rundt dopingdommen og medaljen. Han oppsummerte sin holdning slik:

«Martin Johnsrud Sundby skal ha all ære for alt han har oppnådd på ski, han har store deler av folket med seg, og det er synd at han ikke fikk en individuell gullmedalje med seg hjem fra Pyeongchang. Men akkurat Holmenkollmedaljen får han klare seg uten. Selv om det på mange plan er trist at det er sånn.»

Slik satte Welhaven ord på det mange tenkte. Statuttene for tildeling av medaljen er nå endret. Det heter nå at «Den som er domfelt for brudd på dopingregelverket er diskvalifisert for medaljen. Dersom noen som har fått medaljen senere blir domfelt for brudd på doping-regelverket, tilskrives vedkommende med anmodning om å returnere medaljen. De nye reglene vedr. brudd på dopingregelverket, får virkning fra 1. januar 2019».

Men hva har man gjort med de som har fått medaljen, men som etterpå er blitt tatt i doping? Svaret er ingenting. Det gjelder fire utøvere:

•  Ljubov Jegorova (medaljen 1994, tatt under VM i 1997 i Trondheim)

•  Larisa Lazutina (medaljen 1998, tatt i OL i 2002 i Salt Lake City)

•  Harri Kirvesniemi (medaljen 1998, la opp etter å ha blitt tatt under VM i Lahti i 2001)

•  Therese Johaug (medaljen 2013, dømt til 18 måneders utestengelse i 2016)

Med det regelverket vi har i dag, vil medaljeinnehavere som blir tatt bli anmodet om å levere tilbake medaljen.

Saken sto på trykk i Skiforeningens årbok 2019.

Holmenkollmedaljen 

1895  Victor Thorn, Skiklubben Odd, Oslo

1897  Asbjørn Nilssen, Skiklubben Odd, Oslo

1899  Paul Braaten, Eidsvold Værks Skiklub

         Robert Pehrson, Skiklubben Odd, Oslo

1901  Aksel Refstad, Østre Aker Skiklub

1903  Karl Hovelsen, Bærums Skiklub

1904  Harald Smith, Skiklubben Verdande, Oslo

1905  Jonas Holmen, Bærums Skiklub

1907  Per Bakken, Trysil-Knut IL

1908  Einar Kristiansen, Bærums Skiklub

1909  Thorvald Hansen, Start, Oslo

1910  Lauritz Bergendahl, Sørkedalen IF

1911  Otto Tangen, IF Liv, Hønefoss

         Knut Holst, Ski- og Ballklubben Eiker

1912  Olav Bjaaland, Morgedals IL

1914  Johan Kristoffersen                                                 

1915  Sverre Østbye, S & FK Lyn, Oslo

1916  Lars Høgvold, Lillehammer Skiklub

1918  Hans Horn, Skuld, Oslo

         Jørgen Hansen, Nydalens Skiklub

1919  Thorleif Haug, Drafn, Drammen

         Otto Aasen, Rjukan IF

1923  Thoralf Strømstad, Fossum IF

1924  Harald Økern, Bærums Skiklub

         Johan Grøttumsbråten, BUL,  Oslo

1925  Einar Landvik, Rjukan IF

1926  Jacob Tullin Thams, Ready, Oslo

1927  Hagbart Haakonsen, BUL, Oslo

         Einar Lindboe, Skuld, Oslo

1928  Torjus Hemmestveit, Morgedals IL

         Mikkjel Hemmestveit, Morgedals IL

1931  Hans Vinjarengen, Nordre Land IL

         Ole Stenen, Øyer IF

1934  Oddbjørn Hagen, Bækkelaget Sportsklub

1935  Arne Rustadstuen, Lillehammer Skiklub

1937  Olaf Hoffsbakken, Snertingdal IF

         Birger Ruud, Kongsberg IF

         Martin P. Vangsli, Osen IF

1938  Reidar Andersen Ready, Oslo

         Johan R. Henriksen

1939  Sven Selånger, SWE

         Lars Bergendahl, Sørkedalen IF

         Trygve Brodahl, IL Fossekallen Hønefoss

1940  Oscar Gjøslien Drafn, Drammen

         Annar Ryen, Nansen IF

1947  Elling Rønes, Nordre Trysil IF

1948  Asbjørn Ruud, Kongsberg IF

1949  Sigmund Ruud, Kongsberg IF

1950  Olav Økern, Bærums Skiklub

1951  Simon Slåttvik, Stålkameratene

1952  Stein Eriksen, Ready, Oslo

         Torbjørn Falkanger, Byåsen IL

         Heikki Hasu, FIN

         Nils Karlsson, SWE

1953  Magnar Estenstad, Leik IL

1954  Martin Stokken, Selsbakk IL

1955  H.M. Kong Haakon VII

         Hallgeir Brenden, Vestre Trysil IL

         Veikko Hakulinen, FIN

         Sverre Stenersen, Målselv IF

1956  Borghild Niskin, Bærums Skiklub

         Arnfinn Bergmann, Freidig, Trondheim

         Arne Hoel, S & FK Lyn Oslo

1957  Eero Kolehmainen, FIN

1958  Inger Bjørnbakken, Bærums Skiklub

         Håkon Brusveen, Vingrom IF

1959  Gunder Gundersen, Frisk Asker

1960  Helmut Recknagel, DDR

         Sixten Jernberg, SWE

         Sverre Stensheim, Snøhetta IF

         Tormod Knutsen, Eidsvold Værks Skiklub

1961  Harald Grønningen, Freidig Trondheim

1962  Toralf Engan, Leik IL

1963  Alevtina Koltsjina, SOV

         Pavel Koltsjin, SOV

         Astrid Sandvik, Heming IF Oslo

         Torbjørn Yggeseth, Heggedal IL

1964  Veikko Kankkonen, FIN

         Eero Mäntyranta, FIN

         Georg Thoma, BRD

         Halvor Næs, Trysilgutten IF

1965  Arto Tiainen, FIN

         Bengt Erikson, SWE

         Arne Larsen, Heggedal IL

1967  Toini Gustafsson, SWE

         Ole Ellefsæter, Nybygda IL

1968  H.M. Kong Olav V

         Assar Rönnlund, SWE 

         Gjermund Eggen, Engerdal Sportsklub

         Bjørn Wirkola, Alta IF

1969  Odd Martinsen, Nittedal IL

1970  Pål Tyldum, IL Høllingen

1971  Marjatta Kajosmaa, FIN

         Berit Mørdre Lammedal, Romerikslaget

         Reidar Hjermstad, Hernes IL

1972  Rauno Miettinen, FIN

         Magne Myrmo, Rennebu IL

1973  Einar Bergsland, S & FK Lyn

         Ingolf Mork, S & FK Lyn

         Franz Keller, BRD

1974  Juha Mieto, FIN

1975  Gerhard Grimmer, DDR

         Oddvar Brå, Leik IL

         Ivar Formo, S & FK Lyn

1976  Ulrich Wehling, DDR

1977  Helena Takalo, FIN

         Hilkka Kuntola, FIN

         Walter Steiner, SUI

1979  Ingemar Stenmark, SWE

         Erik Håker, Oppdal IF

         Raisa Smetanina, SOV

1980  Thomas Wassberg, SWE

1981  Johan Sætre, IL Trysilgutten

1983  Berit Aunli, Strindheim IF

         Tom Sandberg, Mo IL

1984  Lars Erik Eriksen, Bjerke IL

         Jacob Vaage, skihistoriker

         Armin Kogler, AUT

1985  Anette Bøe, Bjerke IL

         Per Bergerud, Svene IL

         Gunde Svan, SWE

1986  Brit Pettersen, Søre Ål IL

1987  Matti Nykänen, FIN

         Herman Weinbuch, DDR

1989  Marja-Liisa Kirvesniemi, FIN

1991  Vegard Ulvang, Kirkenes og Omegn Skiklub

         Trond Einar Elden, Namdalseid IL

         Ernst Vettori, AUT

         Jens Weissflog, BRD

1992  Jelena Välbe, RUS

1993  Emil Kvanlid, Målselv IF

1994  Ljubov Jegorova, RUS

         Vladimir Smirnov, KAZ

         Espen Bredesen, Oppsal IF

1995  Kenji Ogiwara, JPN

1996  Manuela Di Centa, ITA

1997  Bjarte Engen Vik, Bardufoss IL

         Stefania Belmondo, ITA

         Bjørn Dæhlie, Nannestad IL

1998  Fred Børre Lundberg, Bardu IL

         Larisa Lasutina, RUS

         Aleksej Prokurorov, RUS

         Harri Kirvesniemi, FIN

1999  Kazuyoshi Funaki, JPN

2001  Adam Malysz, POL

         Bente Skari, Nittedal IL

         Thomas Alsgaard, Eidsvold Værk SK

2003  Felix Gottwald, AUT

         Ronny Ackermann, GER

2004  Julija Tsjepalova, RUS

2005  Andrus Veerpalu, EST

2007  H.M. Kong Harald V

         H.M. Dronning Sonja

         Odd-Bjørn Hjelmeset, Fjellhug Vereide IL

         Frode Estil, Lierne Ski

         Simon Ammann SUI

2010  Marit Bjørgen, Rognes IL

2011  Janne Ahonen, FIN

         Ole Einar Bjørndalen, Simostranda IL

         Michael Greis, GER

         Andrea Henkel, GER

2012  Magdalena Neuner, GER

         Emil Hegle Svendsen, Trondhjems skiskyttere/Strindheim IL

         Petter Northug, Strindheim IL

2013  Tora Berger, IL Varden

         Martin Fourcade, FRA

         Therese Johaug, IL Nansen

         Gregor Schlierenzauer, AUT

         Daniela Iraschko, AUT

         Jason Lamy-Chappuis, FRA

         Hannu Manninen, FIN

2014 Magnus Moan, Byåsen IL

         Eric Frenzel, GER

         Thomas Morgenstern, AUT

         Darja Domratsjeva, BLR

2015 Eldar Rønning, Skogn IL

         Anette Sagen, Helfjell UL

         Anders Bardal, Steinkjer Skiklubb                                 

          Kamil Stoch, POL

2016 Noriaki Kasa, JPN

         Tarjei Bø, Markane Idrettslag

2017 Sara Takanashi, JPN

         Marie Dorin Habert, FRA

2018 Charlotte Kalla, SWE

         H.K.H Prinsesse Astrid, fru Ferner

         Kaisa Mäkäräinen, FIN

2021 Johannes Rydzek, GER

          Dario Cologna, SWI

          Maren Lundby, Kolbukameratene 

          Johannes Thingnes Bø, Markane Idrettslag

2022 Tiril Eckhoff, Fossum IF

         Marte Olsbu Røiseland, Froland IL

        Johannes Høsflot Klæbo, Byåsen IL

        Jørgen Graabak, Byåsen IL/Granåsen Skiteam

2023 Maiken Caspersen Falla, Strandbygda IL/Gjerdrum IL

         Stefan Kraft, Østerrike

2022 Jessie Diggins, USA

           Simen Hegstad Krüger, Lyn Ski

            Jarl Magnus Riiber, Heming IL