Vi glir utpå Gjersjøen i Oppegård. Sola har nettopp lettet fra furuskogen og startet ferden over det frosne vannet. Vi følger etter.

– Helt rå is! sies det når vi sparker fra.

Først knitrer det i den ruglete flata, så forsvinner lyden når vi når et blankt parti ute på sjøen. Det blir nesten helt stille – bare lett knasing og suset av jevn akselerasjon. 10 kilometer i timen, 15, kanskje 20? Alt som skal til, er å flytte kroppsvekta fra ett bein til det andre. På en dag kan man tilbakelegge flere titalls kilometer på denne måten – nesten uten å bruke krefter.

Vannsamleren

– Fint?

Rolf Utgård smiler med smale øyne. Han er en brande i nikkers, anorakk og strikkelue. Den tidligere fagforeningskjempen er 190 cm høy, men han beveger seg lett over den melkehvite isen, slik han har gjort utallige ganger før. Utgård er en milsluker. Men først og fremst er han en vannsamler.

«Jeg samler på vann og skøyteopplevelser på samme måte som en tindebestiger samler på topper» skriver Utgård i boka På skøyter i marka. Hvorfor han gjør det, skal vi forstå senere. Nå gjelder det å sjekke isen.

Vi har nemlig stoppet ved et sort pilkehull midt på sjøen. Det er abbor og gjedde nedi mørket, og vi ønsker ikke å besøke dem. Utgårds faste turfølge, Gisela Attinger, stikker en krum målestav ned i vannet.

– Knappe fire centimeter med svart stålis, sier hun skeptisk.

– Men rundt er den 20 centimeter tykk, beroliger Utgård.

– Det holder, det.

Bambi på isen

Vi fortsetter ferden nordover, rundt Kjerringnebba, en bratt og skogkledd odde i enden av vannet. Oppe på klippene sitter en glinsende ravn og vokter redet sitt. Den letter fra utspringet, setter seg i ei furukrone og begynner å skvatre.

– Vi hører mye fugl på turene våre, forteller Utgård.

– Og vi ser stadig elg. I vinter kom to venner av meg over et rådyr som hadde gått ut i spagaten på isen og som ikke kom seg opp igjen. De løftet rådyret opp i fanget og skøytet inn til bredden!

Utgård har sett kongeørn også. Og ulv.

– På bredden ved Vansjø. I skumringen, sier han drømmende.

Ravnen vekker ham. Skvatringen gjaller over halve Follo.

– Hva sier den?

–Nei, jeg vet ikke, svarer Utgård.

– «Kom dere vekk», kanskje?

Fare på ferde

Vi suser sørover. Det nærmer seg lunsjtid, og det ligger en bålplass i den andre enden av vannet. Idet vi nærmer oss, får vi plutselig øye på en mørkegrå stripe som krysser sjøen mellom oss og rasteplassen. Det er ei råk, som oppstår når isen utvider seg i varmen. Attinger, den letteste av oss, sklir forsiktig framover mens hun hamrer med staven.

– Råk er utilregnelig, sier hun.

– Det er spenninger og bevegelse i isen, sier Utgård.

– Det er der det skjer …

Is trenger ikke å være tykk for å bære et menneske. Utgård har gått på skøyter på is som ikke måler mer enn tre centimeter.

– Kvaliteten avhenger av årstid og nedbør, forklarer han.

Stålis – is som blir til når selve vannskorpa fryser – er sterkere enn isen som er dannet av frossen sludd og snø.

Utgård synes egentlig det er litt spennende med slike variasjoner. Går det galt, har han ispigger og kasteline. Men én gang holdt det på å gå skikkelig ille. Han var ute på Hauktjern i Østmarka. Isen var hard og fin inne ved land, men lenger ute, der sola hadde stått på, gikk han tvers igjennom.

– Ingen knaking. Ingen forvarsel. Ingenting.

Utgård klarte ikke å komme seg opp på isen eller inn til land. Heldigvis fikk to turgåere ringt etter hjelp, og et ambulansehelikopter fikk løftet den utmattede skøyteløperen opp av tjernet.

– Dagen etterpå var vi oppe igjen for å teste isen. Da kunne vi gå overalt.

– Du ville tilbake?

– Ja, du må det. Om du opplever noe skummelt eller skremmende, gjelder det å oppsøke det i kontrollerte former.

Harselerer med svenskene

Etter å ha hamret seg langs hele randen av råka, finner Attinger omsider et trygt parti. Vi glir over og setter oss på bredden.

– Problemet med for tykk is er at du ikke får vann til kaffen, gliser hun.

Utgård tenner bål og setter over svartkjelen. Kosen, forteller han, er særegen for norsk skøytekultur. I Sverige, et land med titusenvis av aktive skøyteløpere, er målet å gå. Langt og fort, og ofte i aerodynamiske rekker.

– Vi harselerer litt med svenskene. De har skrella appelsinene på forhånd, så de bare kan ta dem opp av lomma og spise dem mens de går. De har aldri tid til bål.

For ham er det ikke mengden kilometer, men antallet vann som teller.

– I barndommen samla jeg på tobakksposer og fyrstikkesker og frimerker og alt som var. Jeg er en samler. Og nå – nå samler jeg på vann.

Utgård har beskrevet og satt karakter på 200 av dem i boka si, men han har krysset langt flere. Han har skøytet på sjøer og hav, bekker og hålkete skogsveier.  Samtidig må han ikke å oppsøke nye vann for å få nye opplevelser. Et vann kan forandre seg fra gang til gang.

– Tidlig på høsten og vinteren er stålisen blank og hard. Det er en helt spesiell stemning med barfrost og mørke. På våren er det gnistrende sol og masse lys, og isen er helt annerledes. Det er forskjellige verdener, og forskjellene er en opplevelse i seg selv. Det er så spennende at det rent rykker i kroppen før du kommer utpå isen!

Balansen på isen

Men for Rolf Utgård handler ikke skøytegåingen bare om de fine opplevelsene. Idet vi setter kursen hjemover, forteller han om tiden som tillitsvalgt i Kværner på slutten av nittitallet. Konsernet skulle gjennom et eierskifte, og det var «krise på krise». 

–  Jeg satt i styret og hadde ansvaret for tusenvis av ansatte på verdensbasis. Jeg hadde et kjempepress på meg for at alt dette ikke skulle gå gæli’, sier han.

En morgen våknet Utgård med et kraftig anfall av svimmelhet. Den ellers så stødige fagforeningskjempen ramla ut av senga. Han klarte knapt å reise seg.

– Jeg kjørte ut hit til Gjersjøen, og fant et snøfritt parti inne ved land. Svimmelheten og ubalansen var ikke noe problem på skøytene. Så fort jeg mista balansen, var det bare å kompensere med å overføre tyngde til det andre beinet.

I tunge perioder må du føle at ikke alt vakler. Du må føle at du har kontroll på noe.

– Å få seg en tur på sykkel, ski eller skøyter – å føle at kroppen fungerer, at hjertet slår normalt, at du puster normalt – det gir en trygghet for at du mestrer alt det andre også.