– Kjent-postmann-hva, pappa?
Treåringen er ikke helt overbevist over hva konseptet kjentmannspost er, men vond å be er han ikke. Postjakt og premie når vi kommer fram holder i lange baner for ham.
 
Den spesielle senvinteren 2020 var i ferd med å slippe taket, og i lavlandet gled den bemerkelsesverdig raskt over i den spesielle våren. Våren alle hytte- og utenlandsplaner ble satt på midlertidig hold. Vi var nødt til å være oppfinnsomme, og søkte oss ut i Marka som mange andre. Der er det mer enn nok plass å ta av. Enhver kolle, knaus og odde ble erobret av hengekøyer og telt. Våren 2020 står i friluftslivets tegn. Orientering og turorientering har fått en renessanse ingen hadde sett komme. Så hvorfor ikke teste ut jakt på kjentmannsposter?

Kjentmannshåndboka er en turguide laget av Skiforeningen som leder deg til 50 spennende kjentmannsposter i Marka i løpet av en treårsperiode. Hensikten med denne populære turkameraten er å gi inspirasjon til varierte turer i Marka både sommer og vinter. Det er også et ønske om å bringe turgåere ut av de mest brukte veiene, stiene og løypene. Kjentmannspostene gir deg bakgrunnskunnskap som øker opplevelsen, jo mer du vet om området du går i, desto mer interessant blir turen.

Denne dagen i april stod Skaugumsåsen på ekspedisjonsplanen, men først måtte vi lese oss opp på beskrivelsen av turen. Her følger et utdrag:
 
Post 3. Skaugumsåsen ved utsikten 351 (808368)
 
Skaugumsåsen er et av Askers mest populære turmål. Det er ikke så rart. Her har vi Skaugumsåsen naturreservat i sørskråningene som grenser til Nordre Skaugumsåsen naturreservat på baksiden. Her finner vi to av landets fineste eksempler på skogtypene alm-lindeskog(edelløvskog) og barskog, med tilhørende markvegetasjon og dyreliv.
Med Semsvannet landskapskapsvernområde som nær nabo på den ene siden og Hagahogget naturreservat på motsatt side, er Skaugumsåsen med sin steile fjellside mot syd helt unik.
Med et rikt fugleliv og en geologi som nesten er på høyde med Kolsås, blir det nærmest et komplett turmål.

Komplett turmål, ja takk! Treåringen legger av gårde i fint driv ut fra parkeringen ved Sem. Noen geiter ser undrende på oss i det vi passerer den gamle husmannsplassen Holtet. Før vi vet ordet av det er vi inne i den såkalte Hundremeterskogen. Staslige trær ruver i høyden samtidig som tepper av hvitveis hilser oss blidt velkommen. Hvor er Ole Brumm? I turbeskrivelsen stod det noe om en steil fjellside opp åsen, men den kan da ikke være så bratt?

 – Oi, pappa. Her må vi klatre, utbryter treåringen i en skrekkblandet fryd.
Vi befinner oss et godt stykke oppe i det såkalte raset i Skaugumsåsen. Hjertepumpa slår i takt med at hellingen blir brattere og brattere. Her var det jaggu steilt. Det er kanskje ikke klatring vi bedriver, i ordets rette forstand, men det er i hvert fall klyving. Treåringen navigerer silkemykt oppover, far følger noe stakkato etter. Heldigvis flater hellingen ut ganske raskt.
 
Klyvingen opp raset var nesten i overkant heftig, men da blir også tilfredsstillelsen over å ha klart det deretter. Det lyser mestring ut av øynene til treåringen, og siste høydemetrene opp mot toppunktet går lett som en lek. Vel oppe føles det som om vi er på verdens tak. For en utsikt! Vi glemmer nesten at vi skal finne en kjentmannspost og stemple. Her kan du virkelig se langt og vidt. Helt i syd ser du Drøbaksundet, og snur du deg rudt ser du hele Oslogryta med Holmenkollbakken ruvende over det hele.

Etter en lang lunsj, med mye lek på det store topplatået, frister det ikke så veldig å ta den bratte ruta ned igjen. Vi velger den mindre bratte blåstien forbi Djupedalsåsen. Den er noe lengre, men ikke i nærheten så bratt. Vi ender opp i Tømmervika langs Semsvannet som bader i deilig ettermiddagssol, og der er det faktisk noen som tester ut badevannet også. Vi avstår fra det, selv om treåringen har fryktelig lyst.

– Bor Ole Brumm her pappa?
En god del timer etter at vi la i vei gjenstår sjarmøretappen tilbake gjennom Hundremeterskogen. Krefter og tålmodighet er på hell hos treåringen, og nå må vi ty til imaginære eventyrhelter. Det funker, og før vi vet ordet av det er vi nede ved bilen på Sem. Vi møtte aldri Ole Brumm, men ble en god del opplevelser rikere. Og kanskje kan vi kalle oss kjentmanns-jegere snart?