Sist torsdag ved Frognerseteren: Natten har vært kald. På parkeringsplassen står bilene tett før klokka 10. Øystein er allerede ferdig med skituren, sesongens 159. Skiløpere på vei ut er usikre på smøringen.  Det er langt ute i mai, men føret er enda bedre enn uka før. Øystein kan tipse om universalklister. 
– Vanligvis pleier jeg å være fornøyd rundt påsketider. Men i år! Og i fjor! I fjor gikk jeg hver dag. Da var det kortere sesong, men det ble likevel ski en tredjedel av året. Sånt er gøy. Det ballet på seg.  
I snart seks måneder har han gått på ski nesten daglig. Men man blir ikke en så systematisk skigåer uten grunn.  

Totalomlegging

Dette var Øystein som 47-åring: Topptrent markatraver. Intervall-entusiast. Birkebeiner. Sykling, svømming, løping, langrenn. Harde, deilige motbakker. En hund etter blodsmak i munn. Så ble motbakkene med ett motvillige. Svaret på forandringene var beinmargskreft.  Nå har det gått 11 år.  
– I starten var jeg irritert på livet. Jeg gikk fra å være i veldig god form. Til dette.  
Et liv med cellegift, stamcellebehandling, tilbakefall, operasjoner, svulster som kan få en arm til å knekke ved reise seg for fort fra senga.  

Drivkraft

Det livslange forholdet til trening og Marka hjalp ham i gang igjen. De to siste sesongene har han gått helt systematisk. Daglig, nesten uten unntak, så lenge det er skiføre.   
– Medisinen kan gjøre meg giddalaus. Skigåingen er en fin drivkraft. Jeg elsket jo det fra før.  
Det går ikke av seg selv. Han kan ikke utelukkende stole på egen, indre motivasjon og dagsform. Derfor finner han ytre drivkrefter for å holde det gående: Han fører statistikk over turer, tar imot råd fra leger og psykologer, lager regler, som at skiturer under ti kilometer ikke får være med i statistikken.   
 –  Det tar tid å skape vaner. Noen dager er det vanskelig å komme seg ut. Folk må jo lure på om jeg er blitt manisk med disse listene, men jeg føler meg helt normal. De første turene var forresten bare ni kilometer. Så de kan jeg egentlig ikke regne med. Og jeg har fire dager jeg ikke gikk. Så der sviktet jeg jo totalt!  

Forsonet

Livet er et usikkert prosjekt. Øystein går ikke på ski for å forlenge det.  
– Du kan trene og spise sunt, men det er ingen garanti. Jeg gjør ikke dette for å leve lenger. Det er medisinen som gjør at jeg lever. Men treningen holder meg mentalt i livet.  
På skiturene har han gjerne spanskkurs på øret.  
– Hva er vitsen med det, kan man jo spørre seg. Men det er jo dette med å lære som om man skal leve evig, da. Jeg har forsonet meg med døden. 
Ryggen har en brist, høyrearmen er ubrukelig, men han går med to staver litt for syns skyld.  
– Jeg må være forsiktig i nedoverbakker, og staker ikke lenger. Det må bli sånn med beinmargskreft. Men jeg er ganske stødig, bank i bordet.  
Å være syk kan være ensomt. Andre lever travle liv med jobber. Eckhoff lever langsommere, med medisin og mye Marka. Skiføret de to siste vintrene har vært en gavepakke.  
–  Da jeg var frisk og kunne jobbe ble jeg kategorisert som introvert i tester. Men det tror jeg ikke stemmer. I hvert fall har det endret seg. Nå finner jeg stor glede i å slå av en prat med prat med ukjente i Marka.  

Flyten i Marka

Før handlet Marka om trening. Nå er det andre aspekter ved skogen som opptar ham.  
– Teknikken. Det å gli. Hvit snø mot grå trær, roen i Marka. Jeg sier til kona mi at det bare én ting jeg liker å gjøre hundre prosent nå, og det er å gå på ski. Hva med meg, da? smiler hun da. Familien er selvsagt viktigst, men det er jo ikke å gjøre. La meg gi deg et eksempel: Du går inn fra Sørkedalen, skal til Gråseter. Men plutselig er du forbi, mot Heggelivann, nesten uten å merke det. Det sier noe om flyten.  
Fortsatt kjøres det løyper i Marka. Vinteren virker uten ende. Markafolk snakker om at de allerede er i gang med sesongen 23/24. 
– Jeg har ikke tenkt så nøye på når jeg skal ta min siste tur. Jeg slutter vel når det ikke finnes spor lenger.