Det er tidlig vinter i hovedstaden. Himmelen gir snøkrystaller i almisse, det kommer et og annet vestlandsk vindkast i Bogstad-veien, lyset kan minne om lyset i Wam & Vennerøds filmer fra syttitallet. Det ligger ikke et hvitt teppe over Slottsparken. Det ville være å overdrive. Det er mer som et tynt laken, med noen slitasjehull i. Og her står vi, utenfor Det kongelige slott, på nordsiden, med en ruvende murvegg over oss. Det var kong Carl Johan som selv valgte denne tomten i 1822 – under en rekognosering, til hest, på det som den gang var kjent som Bellevuehøyden. «Her må Slottet ligge», skal han ha sagt, og slik ble det, naturlig nok. 198 år senere trykker vi på en ringeklokke, vi nøler litt, er det virkelig her vi skal inn? Døra går opp og vi komponerer denne ualminnelige setningen de færreste får anledning til å formulere:

«Vi har en avtale med Hennes Majestet Dronningen klokka 11.00.»

Minutter senere legger vi ut på en guidet fottur som føles omtrent like lang som turen fra Frognerseteren til Kikut – via Glåmene. Vi vandrer gjennom grandiose korridorer og eventyrlige salonger. Vi glir forbi pompeianske veggmalerier, nyklassisisme, nyrokokko. Til slutt blir vi vist inn i et arbeidsværelse på størrelse med en turistforeningshytte i Tafjordfjella, inklusive hems. Her holder altså Hennes Majestet Dronning Sonja til. Den 82 år gamle skientusiasten som vokste opp på Vinderen, som senere tok eksamen ved l'Ecole Professionnelle de jeunes Filles i sveitsiske Lausanne, som møtte kronprins Harald i 1959, som giftet seg med ham ni år senere og deretter ble hele Norges dronning – ved signing i Nidarosdomen – i 1991.

Vi er alene i arbeidsværelset, fotografen og jeg. Er det egentlig lov? Burde vi ikke ventet utenfor – i forværelset? Vi ser spørrende på hverandre. Her er et vakkert skrivebord, muligens fra senbarokken. Her er familiebilder. Et persisk teppe. Blytunge gardiner. I en liten hylle finner vi essensielle trykksaker som «Norges lover», kartboka «Sør-Norge Sør» og – kanskje helt naturlig – «Norges konger».

Plutselig knirker det i en dør fra en annen tid. Den går opp, forsiktig, på gløtt, og der, i dørsprekken, ser vi beskytteren av Det Norske Hageselskap, Det Norske Institutt i Roma, Det Norske Institutt i Athen, Den Norske Opera & Ballet og Festspillene i Elverum – bare for å nevne noe – studere oss på avstand.

– Ja vel, så dere er her inne? spør dronningen på dannet riksmål. Vi kan ikke annet enn å svare «ja, Deres Majestet.»

Like etterpå blir vi bedt om å sette oss ned vet et møtebord med tente stearinlys og et fascinerende utvalg penner og markørtusjer. Dronningen nøler ikke. Hun har mye å fortelle, sier hun. Såpass mye at dette intervjuet, denne samtalen, kanskje best organiseres i korthugde avsnitt, med hvert sitt tema, hvert sitt univers – som små noveller med nysnø, som skifaglig sakprosa, som langrennslitteratur.

Om dronningens tidlige skiminner

– Jeg gikk på Tomm Murstad skiskole på Øvresetertjern da jeg var liten. Der var det skikonkurranser og annen lek på ski. Jeg husker veldig godt «Onkel Tomm». Han var jo den store helten. Lite visste jeg den gang at jeg selv skulle bli skitrener hos Tomm Murstad på et senere tidspunkt.

– Deres Majestet hadde en drøm om å bli skiinstruktør?

– Ja. Og dette innbefattet kurs både på Geilo og Nordseter. På Nordseter strøk jeg i plogsving.

– Å?

– Men jeg kontinuerte – og da sto jeg. Senere besto jeg selve prøven og ble skiinstruktør. Jeg ville gjerne ha tittelen «skilærer», også, men for å bli det så måtte jeg gjennomføre 50 undervisningstimer. Så da underviste jeg en barneklasse i bakken ved Gressbanen og holdt kurs for diplomater ved Øvresetertjern. Jeg husker blant annet at jeg tok en japaner resolutt mellom bena og kjørte ned bakken. Om dette hjalp japanerens skiferdigheter, er jeg ikke så sikker på.

Om Nordmarka

– Nordmarka var – og er fremdeles – min playground. Som ung Hemingjente – for jeg vokste opp i Hemingland – ble det alltid skiturer innover i Marka sammen med venner i helgene. Om aftenen var det trening i Tryvanns-kleiva. Jeg kunne stå på ski hele veien hjem til Vinderen hvor jeg bodde – via Kjærlighetsstien fra Frognerseteren, over Svendstuen og helt hjem. Dette fortalte jeg blant annet til mine venner på skolen i Lausanne i Sveits.

Hjemme igjen i julen måtte jeg jo bevise det jeg hadde sagt – men da var uhellet ute.

– Hva skjedde, Deres Majestet?

– Jeg kjørte på en stein i løypa ned mot Midtstuen og brakk benet. Jeg kom tilbake til skolen i Sveits med benet i gips. Man skal aldri være for skråsikker.

Om Sveits

– Jeg meldte meg raskt inn i Lausanne Ski Club og konkurrerte rundt i Valais og andre steder i Sveits. Til og med i Frankrike, i Col des Gets, på den andre siden av Lac Léman. Det var bare å ta båten rett over fra Lausanne, hvor jeg bodde. Kjenner du området?

– Kanskje litt, Deres Majestet.

– Ja? Har du vært på ski der?

– Jeg har vært noen turer på ski i Alpene.

– Du har det, ja? Da har vi sikkert vært på noen av de samme stedene. Det må vi komme tilbake til. Uansett: Mitt sterkeste minne er fra et av de første skirennene jeg deltok i. Før start skulle alle deltagerne delta i bønn, eller andakt, som ble holdt ved løypa av den lokale presten. Han var i full mundur – med prestekrage, og prestekjole, og under alt dette: slalåmstøvler. Det var litt av et syn.

Om skiturer fra Finse

– Naturopplevelser er som små smykkestener.

– Ja, Deres Majestet?

– Man tar naturgledene og inntrykkene med seg – og lever lenge på minnene. Jeg trives best med å gå på ski sammen med gode venner. I mange år har turene gått fra Finse. Det er vårturer som begynner der oppe og som ofte ender på Maurset. Men vi har også endt opp i Osa, i Ulvik, ja, forskjellige steder. På disse turene begynner vi å gå på ski i det som ennå er vinter, kanskje med dårlig vær, og deretter kommer vi lavere i terrenget, og vi møter våren, hvor det begynner å bli litt dårligere med sne. Så begynner man å høre fuglene synge, så kommer det første lille grønne opp, og så begynner det faktisk å dufte. Duften kommer – av det som vokser. Å, de er fantastiske, altså, disse vårskiturene.

Om dårlig sikt på Folgefonna

–  For mange år siden startet vi en gjeng fra Skaugum på 17. mai, om aftenen, sånn ved 21-tiden. Vi tok nattoget til Voss. Om morgenen kjørte vi til Folgefonna og gikk over Nordre Fonna. Vi skulle overnatte på Holmaskjer, men så kom vi ut for dårlig vær.

– Oi da, Deres Majestet.

– Jeg hadde med tre eksperter: lensmannen i Jondal, Jon Langvandsbråten fra Voss og Claus Helberg fra DNT. Likevel fant vi ikke frem til hytten på Holma-skjer. Vi måtte ta i bruk en satellittelefon – og da fikk vi kontakt med Rosendal Turlag, som faktisk tok oss ned over radio, over sprekker og i mørke, ned til Sunndal. Vi kom helskinnet ned. Men det var ganske opplevelses-rikt, for å si det slik.

– Det var tåke?

– Det var tåke, og det var regn, og vi så ikke veldig mye. Men de tok oss ned, og så ble vi kjørt til Rosendal Fjordhotel. Der feiret de 10-årsjubileum for hotellet. Vi hadde kun det vi hadde i sekken til å kle oss opp med. Det ble jo litt variert festbekledning, kan man si.

Om både det ene og det andre

– Hvis Deres Majestet må velge: sykkel- eller fottur?

– Begge deler, takk.

– Gå sakte eller gå fort?

– Det varierer.

– Vandrestav eller isøks?

– Det blir vandrestav.

– Kart og kompass – eller GPS og mobil?

– Kart og kompass. Og én ting til: høydemåler. Høyde-måler er veldig viktig. Det har reddet oss mange ganger.

– Kaffe eller te på tur?

– Te. Jeg drikker ikke kaffe. Så jeg har alltid hatt med te.

– Hytte eller telt?

– I dag så tror jeg nok det blir hytte. Jeg har bodd i telt, også. Men det var om sommeren, altså.

– Langrenn eller alpint?

– Begge deler, takk.

– Telemarkssving eller alpinsving?

– Alpinsving.

– Rød anorakk eller en moderne skalljakke?

– Rød anorakk.

– Nikkers eller turbukse?

– Ja, der må jeg si at det må bli turbukse. Men før gikk jeg alltid i nikkers.

Om portrettet av kunstneren Andy Warhol

– Oppe på veggen der – der henger den berømte kunstneren Andy Warhols portrett av Deres Majestet?

– Ja, det stemmer. Andy Warhol var liten og tynn, og helt blek, med en underlig frisyre … Han tok imot oss som en konge, og celebre gjester kom og gikk – som ved et hoff. Det var virkelig en fetert mann. Han var vennlig, men ordknapp og tilbaketrukket. Kanskje litt sjenert?

Om Canada, breie ski og veldig mange destinasjoner i Alpene

– Jeg har jo også vært så heldig å være på heliskiing i Canada. Har du prøvet det noen gang?

– Ikke heliskiing, Deres Majestet. Men helibiking. I Whistler. Før flyskammen.

– Ja, dette var også før flyskam. Alt dette er før flyskam. Jeg var i Bugaboos et år. Har du vært der?

– Ikke akkurat der.

– I Gothics?

– Nei, Deres Majestet.

– Gothics er et gammelt gruvesamfunn hvor det ikke fungerte å ta ut ting fra gruvene. Da gikk noen av containerne over til å bli et lite hotell – og der bodde vi.

– Fikk dronnningen oppleve å kjøre i virkelig dyp løssnø?

– Ja, absolutt!

– Hadde dronningen brede nok ski?

– Nei, det hadde jeg sikkert ikke. Har du opplevet å ha brede ski?

– Ja.

– Det har jeg aldri prøvet.

– Deres Majestet burde prøve noen ski som for eksempel er 160 mm i tuppen, 120 mm på midten og 130 mm bak.

– Sier du det? Hvor har du kjørt med disse skiene?

– Mest i Norge, men også i Alpene.

– Hvor var det du hadde vært i Alpene?

– Forskjellige steder. Andermatt, Engelberg, Zermatt.

– Akkurat! Der har jeg også vært! Flere steder?

– Cervinia. Alagna. Cortina d´Ampezzo.

– Det er ikke dårlig! Og i Val-d’Isère – der sto jeg på ski senest for ett år siden. Der har du selvfølgelig vært?

– Nei, Deres Majestet. Men jeg har vært i Chamonix. Og i Megève.

– Megève, ja. Og Méribel?

– Nei, Deres Majestet. Men jeg har vært på et vakkert, lite sted som heter La Grave.

– Der har jeg ikke vært. Men jeg har vært i Klosters. Og Davos. Og Verbier. For ikke å glemme destinasjonene i Østerrike: Lech. St Anton. St Christoph.

– Hva med Hochgurgl og Untergurgl?

– Nei, jeg har ikke vært i de gurglene der.

Om Rondane

– Jeg har vært flere ganger i Rondane, men jeg har aldri sett Rondane.

Om Holmenkollmarsjen

– Jeg gikk Holmenkollmarsjen i –81.

– Hvordan gikk det, Deres Majestet?

– Jo, det gikk ganske bra. Det var to venner av meg som hjalp meg, og en av dem hadde jo gått Birkebeineren 48 ganger eller noe sånt. Men det å starte sammen med alle disse tusen menneskene ... Altså, min venninne og jeg kom raskt bort fra hverandre. Det morsomste, syntes jeg, var å se et par sokker foran meg mens jeg gikk. Den gangen hadde man jo nikkers og strømper, så du kunne tydelig se hva som gikk foran deg i løypa, og det var et par stripete sokker, og så gikk jeg altså forbi dette stripete paret, men tenk du!, like etterpå!, bare 10 minutter senere!, så var de stripete sokkene foran meg igjen.

– Det er en tøff løype, Deres Majestet?

– Absolutt!

– Og det er mange krevende bakker?

– Ja. Jeg husker den lange bakken du har inne ved Kikut et sted. Da begynte folk å kjenne meg igjen. Så da ble jeg heiet frem. Det var hyggelig.

Om å gå over Jostedalsbreen

– Vi gikk over Josten i –83.

– En flott tur! Startet Deres Majestet i Fjærland?

– Ja, vi startet ved Flatbrehytta og gikk om natten.

– En periode kunne man kjøpe Cola på Flatbrehytta. Kjøpte Deres Majestet en boks?

– Nei, det gjorde jeg ikke. Jeg var sammen med Øygard selv.

– Brefører Anders Øygard, Deres Majestet?

– Ja, han var fantastisk. Jeg hadde flere turer sammen med ham. Denne gangen gikk vi oppover mot Flatbrehytta med skiene på ryggen, for dette var om sommeren, i juni, og da ble det varmt. Og jeg husker Anders sa: «Putla pau lite!» Altså: skynd på litt! Så da lærte jeg meg det uttrykket, for å si det slik. Anders var fantastisk. Og vet du, vi besøkte ham og hans kone Karin noen ganger, og da vi kom inn i stuen der, så hang det Nikolai Astrup-bilder overalt. For det viste seg at hans far hadde vært brefører for Astrup. Og da hadde vel faren fått bilder av Astrup som betaling, regner jeg med.

– Overnattet Dronningen i telt på Jostedalsbreen?

– Nei. Vi gikk om natten. Vi kom frem til Flatbrehytta klokken 22, og så sov vi litt i disse unaturlig høye køyesengene.

– Hvilken etasje i køyesengen valgte Dronningen?

– Jeg var vel litt nærmere gulvet – nummer tre eller noe tenker jeg. Ikke den åttende etasjen eller noe sånt. Så gikk vi ut om natten. Men jeg fikk gnagsår ved Bings Gryte. Jeg hadde nye skistøvler, helt idiotisk, så jeg måtte bytte støvler med min venninne, og da gikk det bedre. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra skitur i Bugaboos i Canada – så jeg var i ganske god form. Og Jon Langvandsbråten fra Voss, som var med som fører, han var veldig god på ski, og jeg husker vi forsøkte å kappkjøre nedover. Det var spennende. Vi endte opp nede i Gjerde i Jostedalen tidlig om morgenen. Det var en magisk tur på verdens tak – hvor vi samtidig så månen i vest og solen komme opp i øst.

– Og Lodalskåpa i det fjerne?

– Akkurat! Og den har jeg også vært på. Har du også?

– Ja, heldigvis, Deres Majestet.

– Nydelig!

– Gikk Deres Majestet fra Bødalsseter?

– Det gjorde jeg. Du er kjent der? Og rett opp. Men vi måtte jo ta fram tauet. Og det var ... oj, oj, oj! Å henge og dingle med halve Norge under seg – det var skummelt. Og så er det ikke plass til så mange på toppen, heller. Jeg tenkte: Hvordan i all verdens land og rike skal man komme ned igjen?

Om Saltfjellet

– Så har vi Saltfjellet. Har du vært der?

– Nei, Deres Majestet.

– Det var noen år vi gikk med dronning Margrethe der oppe. Vi startet på Røkland og gikk til Trygvebu, Skaiti, Graddis, Lønsdal, Midtistua og Tverrbrennstua. Du har ikke vært der, sier du?

Om Skarverennet

– Jeg har gått Skarverennet én gang. I -93.

– Valgte Deres Majestet klassisk eller skøyting?

– Jeg har ikke skøytet. Jeg har bare gått klassisk. Jeg husker jeg måtte bytte ski med en venn av meg – Hans – fordi mine ski var smurt helt feil. Han hadde så fin glid. Så da fikk han mine dårlige ski – han er heldigvis sterk. Jeg gled avgårde, veldig lykkelig, på hans ski.

Om gå på ski på Øst-Grønland

– Jeg har vært på Øst-Grønland med dronning Margrethe en gang, men det var skuffende. Har du vært der? Det var bare én dag vi gikk på ski, tror jeg. Og det gled ikke i det hele tatt – for det var så trått, det var så tørt i sneen. Men det var veldig flott å komme helt nær rypene – de var bare to meter fra oss. Men skimessig? Nei, det var dårlig.

Om Sunnmørsalpene

– Hvor er du fra? spør plutselig Dronningen.

– Fra Ålesund, svarer jeg.

– Det er mye godt som kommer fra Ålesund.

– Jeg håper det. Og så er det selve innfallsporten til Sunnmørsalpene.

– Ja, og der har jeg vært mye. Jeg har vært på ski på Kolåstind.

– Mange sunnmøringer mener at det er den vakreste turen i landet.

– Ja. Det er en av dem. Jeg er enig i det. Hjørundfjorden er vakker. Står telefonkiosken innerst på Bjørke ennå?

– Telefonkiosken står.

– Ja, den ble lenket fast, ble den ikke? Det var morsomt. For den lille, røde, telefonkiosken –  den ville ikke bygda kvitte seg med?

– Nei, Deres Majestet. Nå er den gamle telefonkiosken beskyttet av Riksantikvaren.

– Det vil jeg tro. Og så har du Hotel Union på Øye, også. Og Patchellhytta. Og Slogen.

– Mange kaller Slogen for «Dronningen av Sunnmørsalpene».

– Gjør de det? Ja, ja. Jeg har jo vært der, i hvert fall. Hva heter de andre toppene der inne?

– Jakta?

– Ja.

– Store Smørskredtind?

– Ja.

– Saksa?

– Der har jeg ikke vært. Men ...

– ... Hornindalsrokken, Deres Majestet?

–  Hønndalsrokken, ja! Der var det veldig flott, da. Og der tror jeg at jeg møtte Stranda Turlag på toppen, og de skulle vel ikke egentlig være der, de som er fra Stranda, på en topp som ligger i Volda?

– De var i feil kommune, Deres Majestet?

– Ikke sant! Så de spøkte litt om det. Jeg husker jeg fikk en T-skjorte av dem.

Om å gå på ski i Slottsparken

– Jeg er med i en trimgruppe – og en vinter gikk vi på ski ute på Bygdøy. Men det var så mye sne, så vi fant ut at vi skulle prøve oss i Vigelandsparken. Og det gjorde vi. Men da vi hadde prøvet det, tenkte vi: «Hvorfor ikke prøve Slottsparken, også?» Så da gikk vi på ski her. Sist gang var vel i 2010, mener jeg.

– Såkalt ski in/ski out, Deres Majestet?

– Ja, da hadde jeg meget kort vei til løypene.

Om å bli tatt av vinden

– Jeg hadde en nydelig tur i 2004, også.

– Ja, Deres Majestet?

– Over Hardangervidda – fra Haugastøl, til Fagerheim, til Rauhelleren, til Mårbu. Har du gått der? Og fra Mårbu helt til Helberghytta – da den var ganske ny – og videre til Rjukan Fjellstue. Men Mårbu glemmer jeg aldri, for vi hadde slik medvind over Mårvann, og jeg hadde den gode hetten med litt skinn på, og da ble jeg skjøvet av vinden som kom bakfra, og jeg trengte ikke ta et eneste stavtak.

– Du kunne bare strekke ut armene?

– Å, det var helt fantastisk.

– Du ble tatt av vinden, Deres Majestet?

– Absolutt. Jeg ble tatt av vinden.

Om skismøring

– Har Deres Majestet egen smørebod?

– Ja, det har jeg. Tre smøreboder.

– Tre?

– Én på Slottet, én i Sikkilsdalen og én på Kongsseteren.

– Så bra. Smører dronningen skiene selv?

– Det gjør jeg. Men jeg har mange gode venninner som er veldig gode til å smøre – så vi smører ofte sammen.

– Er Deres Majestet mest opptatt av god glid eller godt feste?

– Begge deler. Det nytter jo ikke å gå hvis du ikke har feste – og det er kjedelig å gå hvis du ikke har glid.

– Har Deres Majestet samlet noen favorittskismøringer opp gjennom årene?

– Absolutt. Gamle Østbyes og slike. De står i Sikkilsdalen – gule og gjengrodde. Nå er vi så heldige at vi har fått et lite stabbur i Sikkilsdalen som er smørebua vår. Og det er et så hyggelig sted å være.

– Og når Dronningen smører ski – da er det fram med strykejernet?

– Jada.

– Er det muligens et gammelt strykejern som tidligere har blitt brukt til klær?

– Ja, først var det slik. Men nå tror jeg det er et riktigere et, for å si det sånn.

– Har Deres Majestet stor interesse av skiutstyr og nye oppfinnelser?

– Ja, det er spennende. Jeg husker vi sto på slalåmski da jeg var 14–15 år – da hadde vi langreim. Har du brukt langreim noen gang?

– Nei, Deres Majestet.

– Det var farlig. Man brakk benet ganske fort. Det skjedde med mange venner av meg. Heldigvis er det utvikling hele veien. Jeg har også gått på randonnéeski med feller under. Og tatt av fellene på toppen og kjørt ned igjen.

– Det har blitt veldig populært i Norge nå, Deres Majestet.

– Det har jeg skjønt. Og nå er det jo også populært å seile med en båt, og gå rett opp fra fjorden, som i Lyngen, og i Hjørundfjorden. Her har vi nordmenn en stor fordel: Vi har havet! Kronprinsen har tatt med seg venner opp i nord, og de har jeg snakket med etterpå, og de er jo helt i himmelen! For når du går opp, og så står ned igjen, så har du hele havet foran deg, og det finner man ikke i Alpene.

Om hyttene i Marka og Skiforeningen

– Har Deres Majestet en favorittlunsj på noen av Marka-hyttene?

– Jeg spiser gjerne uten å gå inn, jeg. Men Kikutstua er jo veldig grei, da. Og Kobberhaughytta er nydelig.

– Markastuene konkurrerer om hvem som har de beste bollene?

– Er ikke det lurt? De må aldri vinne – noen av dem.

– Så Deres Majestet har ingen personlige favoritter?

– Nei, jeg synes det er like fint hvor jeg enn kommer. Tryvannstua er jo kjempehyggelig. Og Skjennungstua er veldig koselig. Marka har betydd meget i tidligere tider – men også meget i dag. Tenk på alle de flotte løypene som blir preparert – i det kuperte og spennende terrenget. De små og større stuene man kan besøke – og hvor man kan hvile, spise, drikke og finne krefter – og så fortsette turen etterpå. Sammen med venner kan man få så mange fine naturopplevelser. Lyse opplevelser. Skjønnhetsinntrykk. Det er en sann glede å gli gjennom Marka på godt føre – fra nord til syd. Tenk bare på Sinnerdalen en vakker vårdag! Vi har en fantastisk skatt i Marka. De kloke herrer som på slutten av 1800-tallet stiftet Skiforeningen – og som la til rette for fysisk utfoldelse i dette området – kan ikke takkes nok. Jeg har glede av Marka den dag i dag. Benytter stier og veier sommer som vinter – på sykkel, ski eller føtter. Gleden ved å vandre i Nordmarka har alltid gitt meg mye. Jeg er sikker på at jeg også kan kreditere Marka for at jeg føler meg i form i voksen alder. Takknemligheten er stor for inspirasjon og livsglede gjennom et helt liv!