Min første markatur  

En av de aller første var med Thorbjørn Harr. Vi hadde en fin skitur innover mot Skjennungsstua, ikke lenge etter at jeg flyttet til Oslo, det må ha vært i -94. Ned bakken til Tryvann ble det tatt et bilde av oss i god fart, og bildet fikk han i julegave samme år. I alle år siden har det blitt en greie med slike “i farta-bilder". Vi har ganske strenge regler, kun én eksponering er tillatt, og lille julaften må jeg komme innom Theatercafeen med bildet, mens han sitter der med familien og koser seg. Så skal moren hans si: Å! Så hyggelig. Sett deg ned da, Solveig!”.  Og så skal jeg si at det kan jeg dessverre ikke, og dermed er liksom alt som det skal være. Alt dette startet altså med den skituren.    

Favorittområde  

Vi leier hytte på åremål ved Mylla, så jeg er veldig glad i det området. Sier man MYlla eller MyLLa? Jeg har en diskusjon gående med Jon Almaas om det der. Siden jeg er gift med en vestlending, Kjartan, og vestlendinger gjerne vil på topper, går vi mye til Vettakollen og ser utover Oslo. Kanskje fortsetter innover mot Fuglemyrhytta, eller tar et bad i Bånntjern. Herregud. Det er så mange fine områder. Det går jo nesten ikke an å liste opp. Vi leide en koie ved Vestre Fyllingen da barna var små. I helgene koste vi oss med å gå den lille kilometeren bort til Kikutstua. Da tidlig-racerne kom, ble de alltid imponert over at vi satt der allerede. Den var magisk, den koia. Enkel og for spesielt interesserte. Det viste seg etter hvert at jeg var den mest spesielt interesserte. På Mylla har vi innlagt vann og strøm.  

Smitter markagleden over på familien? 

Vestlendingen er glad i tur, men kanskje mest om sommeren. Kjartan synes det er rart å oppsøke snø når det er bart i byen. Jeg kan vel ikke akkurat si at tenåringsbarna finner stor glede i å ta seg en skitur nå.  Men jeg tenker sånn: Når de blir voksne, vil de se i fotoalbumene våre. Og da vil de lure på om vi egentlig drev med noe annet enn å gå på tur. Så de har det i kroppen.  

Møkkatur? 

En søndag jeg skulle hjem fra Mylla, fikk jeg det for meg at jeg skulle gå litt på måfå til Sørkedalen. Jeg kan altså være så dum: Ta det litt sånn på gefühlen, tenkte jeg. Kartet hadde jeg jo på telefonen, men en telefon kan gå tom for strøm. Jeg var innom løyper som ikke var oppkjørt, løyper som hadde mest kvist og kvast, og på et tidspunkt lurte jeg på hva som ville skje hvis jeg falt og ble liggende der. Jeg var på Skansebakken klokka 22, iskald. Da var bussen gått, og det var bare å følge grøftekanten til Røa. Nei, jeg tenkte ikke “Dette har jammen vært en fin tur, tross alt” etterpå. Jeg gjorde ikke det.    

Noe du savner, som flere oppkjørte løyper når man trenger det som mest? 

Jeg tenker bare dette, jeg: For en jobb som blir gjort! Det er helt fantastisk. Det er jo så godt skiltet også. Skiltene reddet meg på den turen til Sørkedalen. Jeg er dypt takknemlig.   

Markadrøm 

Kjartan og en kompis gikk fra Mylla og hjem på beina en sommer. Det vil jeg også. Da skal jeg ha med telt.   
Kunne du gått den turen alene?  
Ja! 
Ingen frykter; elg eller annet?   
Når du sier det ... Elg, ja. Det er sant. Men jo! Jeg kunne gått den alene. Det skal jeg jammen gjøre. 

På tur alene eller sammen med andre? 

Lange turer er jeg nok mest glad i å ta alene. Det er fint når det bare meg og tankene mine som får kjørt seg over tid. Det har jeg godt av. Å gå sammen med andre er også helt topp, men jeg er ikke like mye til stede i naturen da. Fokuset blir et annet.    

Det beste med Marka? 

Jeg henter masse energi der, og blir en tiger i bur hvis jeg ikke kommer meg ut. Alle i familien vet at jeg må luftes innimellom. Ute kjenner jeg at jeg er en del av noe større. Da kan jeg bli både andektig og høytidsstemt. Det er en følelse man ikke får noe annet sted, i hvert fall ikke på samme måte. Å gå ute sånn er også en fin måte å bearbeide ting på. Holder jeg på med skriveprosjekter, for eksempel, får jeg konsentrert meg godt. Jeg blir fokusert.   

Bomtur 

I fjor sommer trengte jeg luft, og bestemte meg for å ta en natt i hengekøye ved Bånntjern. Tauene glemte jeg hjemme, men jeg fikk ordnet meg på bakken. Det gikk fint. Så kom jeg på at det jo er en grunn til at folk helst går litt lenger enn til Bånntjern. I det jeg var i ferd med å sovne, starten den teknofesten. Den varte til klokka fire. Natten ble litt kort. Men det er alltid fint å våkne opp i Marka, da.   

Hva folk ikke vet om Marka 

Jeg har inntrykk av at folk er veldig flinke til å bruke Marka, er de ikke det da? På Sognsvann møter du kanskje storfamilien som griller og koser seg ved vannet. Litt lenger inn i skogen støter du på Jens Stoltenberg eller Jonas Gahr Støre. Alle slags mennesker bruker Marka. Jeg blir helt rørt.