Tekst og foto: Odd Tore Saugerud
Køllen (dialekt for Kollen, uttales Køll'n) er åsryggen helt syd på Krokskogen fra Holmevann til Skoglund, se utsnittet av Bærum Skiklubs orienteringskart "Køllen", M 1:10 000, utgitt 2008. Som kartet viser, er åssidene bratte med til dels sammenhengende stup, unntatt mot nord. Toppartiet er også knudret med et virvar av småkoller og smådaler, et typisk krevende terreng for orientering uten merkede stier og skiløyper. Høyeste punkt er 405 moh. Det prosjekterte og mye omdiskuterte boligprosjektet Avtjerna ligger rett vest for Køllen.
Køllen er enklest tilgjengelig fra Lorangmyr massedeponi via gamle tømmerveier i Kollekleiva, se merking på kartet. Flere av stiene på kartet er nå vanskelige å følge, og noen nye har kommet til. Det kan være fornuftig å starte helt i syd, og deretter følge samme sti tilbake og videre mot nord. Terrenget er slik at det er fornuftig å ha med kart når man ferdes der, bortsett fra på hovedstien.
Dette er et utsnitt av Bærums Skiklubs orienteringskart Køllen 1:10 000 fra 2008. De fleste hyttene som er fotografert er markert med magenta sirkelflater, og anbefalt traktorvei opp Kollekleiva er markert med magenta strek. Stinettet har forandret seg i løpet av ti år, og det samme gjelder de få hogstfeltene. I forbindelse med hyttene er enkelte uthus utelatt.
Tips: Høyreklikk i kartet og velg "Åpne bildet i ny fane". Da er det enklere å sjekke kartet når du kommer lenger ned i teksten.
Holmevannsallmenningen ble delt på slutten av 1700-tallet, og gårdene i området fikk hver sin 200 meter brede skogteig på tvers av Køllen. Mange av gårdeierne satte opp små jakthytter på sin teig, de fleste med flott utsikt mot sydvest. Her går det eneste sammenhengende stisystemet i området med flere stier ned stuprekken og mot nord.
Oppnavnet «kaffidoktorhytte» er et begrep på folkemunne og tyder på en utstrakt sosialt aktivitet mellom hytteierne i området. En kaffidoktor (kaffedoktor, kaffedokter, kaffidokter avhengig av dialekt) er en kopp kaffe oppblandet med sprit, gjerne hjemmebrent, og tilsvarer trøndersk karsk. Drikken fikk fotfeste på bygdene i Norge på slutten av 1800-tallet. Å be noen inn på en kaffidoktor er en innbydelse til et sosialt lag. Blandingsforholdet mellom kaffe og sprit bestemmer smaken og virkningen.
På kartet kan man telle til om lag 25 hytter inklusive ruiner. De fleste av disse ligger på åskanten mot vest, og er kjent som kaffidoktorhyttene. De som er mest interessante og omtalt i denne artikkelen er avmerket med magenta sirkelflater på kartet.
De fleste hyttene skal være satt opp i mellomkrigstiden, og varierer mye både i størrelse og standard. Men hyttenes skjebner er nokså forskjellige. Noen av hyttene har fått påbygg og er meget velholdte. Stiene til disse er holdt i god hevd. Andre har beholdt sin opprinnelig utførelse, men er også godt vedlikeholdt. Noen få er i mer eller mindre fritt forfall, og vil bare være ruinhauger om få år. Men så lenge de fortsatt holder seg noenlunde oppreist, er de interessante minner om en tid da hyttestandarden var mye mer nøktern enn i dag.
Den sydligste hytta på åsryggen er ikke av de minste, men den som nå er i dårligst stand. Da den var i bruk, var den nok attraktiv, med en beliggenhet helt ute på stupkanten med flott utsikt.
Bildet fra julen 2006 viser at dette var en litt forseggjort plankehytte hvor brannmuren var brukt som et stilelement i stueveggen. Hytta var temmelig medtatt allerede da, men veggene sto fortsatt. Da var utsikten mot syd sperret av skog, men solnedgangen er fortsatt synlig.
Siden da har forfallet akselerert. I desember 2015 var pipa helt fri fra veggene, og derved hadde hytta mistet mye av sin stabilitet.
I desember 2017 hadde hytta blitt noe mer vindskjev, og det var klart at den neppe ville tåle en skikkelig snøvinter. Den fikk vi i 2018. I mai det året ser det ille ut, men de solide takbjelkene holder fortsatt restene av taket oppe så lenge endeveggene ikke legger seg. Men nå er ruinhaugen nær forestående.
JULEN 2006: Dette er hytta i julen 2006. Hytta var temmelig medtatt allerede da, men dette bildet gir et inntrykk av en litt forseggjort plankehytte delvis med mursteinsvegg som en arkitektonisk avveksling. Julen 2006 var meget snøfattig!
DESEMBER 2013: Dette er inn- og utsikt gjennom hytta. Forfallet har stoppet noe opp fordi pipa fortsatt stabiliserer restene av veggene, men inngangspartiet er nå helt åpent, og gulvet der har råtnet vekk.
DESEMBER 2017: Den sydligste hytta på Køllen er også den mest forfalne, men den holder seg i 2017 fortsatt noenlunde oppreist. Den har lagt seg litt mer mot nord (høyre) siden sist, spesielt sydveggen, som neppe tåler et tungt snøfall til før den faller inn i hytta.
MAI 2018: Sideveggen mot syd har nå falt helt sammen, og taket holdes bare oppe av endeveggene og et tynt bord som sto inntil mursteinsmuren. Pipa er fullstendig frittstående og støtter ikke resten av hytta.
Om lag 400 m nord for den sydligste hytta viser kartet at det ligger tre hytter øst for og lavere enn stien. Her var det tidligere så tett skog og uryddig terreng at de ikke var synlige fra stien før bonden på Økri felte skogen rundt sin hytte med uthus.
Men det skulle være en hytte til, og den var fortsatt ikke synlig. Det viste seg etter hvert at på kartet fra 2008 var Økrihyttene tegnet som én hytte, mens den manglende hytta var tegnet som to. Og i tett skog nord for Økrihyttene lå det både hytte, uthus og frittstående utedo. På orienteringskartet fra 1994 er hyttene tegnet korrekt inn. Hytta er ikke i bruk, og ingen sti fører dit, men den er ikke i forfall ennå.
FREM FRA GLEMSELEN: Disse hyttene syd for Kollekleiva ligger ganske nær stien i retning Skoglund, men har vært helt skjult av skogen til nå. Men etter julen 2012 har hogstfeltet rundt hyttene blitt utvidet mot øst til og forbi stien, og nå er det utsikt igjen mot Høgbrennåsen med gården Bråtan, med Finnemarka helt i bakgrunnen. Det som ser ut som et isdekt vann, er massedeponiet ved Lorangmyr rett ved E16. Her var det spennende både å parkere og å gå videre mot Kollekleiva.
SOLLIHØGDA SKIMTES: Dette er de samme to hyttene. Nå med høyt, rimdekket gras i forgrunnen og bebyggelsen på Sollihøgda i bakgrunnen.
EN TREDJE HYTTE: Ifølge orienteringkartet skulle det også være en tredje hytte her, sannsynligvis syd for de to. Utenfor hogstfeltet er skogen tett, og terrenget bratt og uoversiktlig, og det var ingen hytte i syd. Et nytt, omfattende søk nord for hogstfeltet ledet frem til denne hytta med stort uthus og utedass. Hit gikk hverken sti eller tråkk, men hytta var ikke preget av forfall, bare av manglende bruk. Så de to hyttene på kartet er denne med uthus, mens den ene hytta lenger syd er de to i hogstfeltet.
På en liten kolle vest for stien noe lenger mot nord ligger en liten tømmerhytte. Om lag 20 kvadratmeter stor, nybeiset i 2012 på de veggene som utsettes for sollys. Mot vest utsikt, med kveldssol som sørger for ekstra frisk i farge. Bak hytta ligger det et uthus som er større enn selve hytta, muligens med en stall. Dette er grått av elde.
LITEN; MEN VELHOLDT: Videre mot nord langs stupkanten, og noe opp fra stien langs denne, ligger denne lille tømmerhytta. Om lag 20 kvadratmeter stor, nybeiset og frisk i fargen i aftensola.
STALL?: Bak hytta har det forholdsvis nylig vært hogst, så her er det litt utsikt mot hytta og Høgbrennåsen på den andre siden av E16. Bildet viser også at denne lille hytta hadde et uthus som er større enn selve hytta, muligens med en stall.
På en bevokst kolle et lite stykke nord for den tømmerveien som er merket opp Kollekeleiva ligger en middels stor hytte med uthus. Hytta var i god stand til det for noen år siden falt en stor tørrgran over taket. Grana har ligget der i noen år nå, men det har ikke blitt gjort noe forsøk på å fjerne den. Ytterdøren er brutt opp, og vinduet i den knust. Innvendig er det et knøttlite kjøkken og en ganske stor stue med køyesenger, peis og Jøtul 1940 vedovn med kokeplate. Hytta var i alle fall i bruk til 4. august 1987, da Aftenposten rapporterte om «total sykehus-krise». Ingen sti fører dit lenger.
FORSVUNDNE STIER: På orienteringskartet «Køllen» fra 2008 er alle hytter og hytteruiner tegnet inn. Der er det tegnet stier til de fleste av dem. Slik er det ikke lenger i 2015. Dette er en av de stiløse hyttene, som tydeligvis ikke har vært i bruk på noen år. Treet kom med slik kraft at det brakk, slåene på inngangsdøren ble revet ut av festene, og hele hytta er nå så skjev at det ikke er mulig å åpne eller lukke dørene. Enda en hytte i fritt forfall, og det var ikke den eneste jeg oppdaget denne dagen.
KNUST VINDU: Forrige bilde viser hytta i desember 2013. Utvendig har det ikke skjedd mye siden da, men nå (mai 2018) var vinduet i utgangsdøra knust, og både den og døra til kjøkkenet innenfor sto vidt åpne. Hytta har to rom, et knøttlite kjøkken og stue med køyesenger, og en innebod i tillegg. Den var i alle fall i bruk til 4. august 1987, da Aftenposten rapporterte om «total sykehus-krise». Den kan ha vært ganske koselig og varm, med både peis og ovn. Jeg lukket dørene så godt som mulig etter fotograferingen.
Nordvest for hytta med tørrgran over taket ligger det en ganske enkel plankehytte merket «10». Den ligger nokså bortgjemt og uten utsikt blant andre større påbygde og moderniserte hytter. Beisespannene viser at eierne har forsøkt å ta vare på eksteriøret, men beis alene hjelper dårlig mot taklekkasje. Her har derfor inngangspartiet og deler av gulvet gitt opp, og redningsforsøket med plastpresenninger av billigste type er ikke helt vel gjennomført. I 2012 lå det fortsatt bøker og blader ligger inne i hytta, de siste fra forsommeren 1984, da Muppet show var in. Stearinlysene har blitt mer og mindre grasiøst bøyd i varme sommerdager.
Nå, i mai 2018, har presenningen gått fullstendig i oppløsning så taket har råtnet opp og falt sammen. Innvendig er det mest rot med hengende og muggen isolasjon, og tendens til herping av inventaret. Lysestakene og stearinlysene har forsvunnet. En mus pilte foran bena mine mens inventarbildene ble tatt, og det luktet mugg og råte.
NR. 10: Enda lenger mot nord ligger hytte nr. 10 nokså bortgjemt blant større og moderniserte hytter. I desember 2012 har taket og inngangspartiet gitt opp, og redningsforsøket med plastpresenninger av billigste type er ikke helt vel gjennomført.
TRIST SKUE: Her er det fritt innsyn i hytta. Slik så det ut denne dagen i 2012, og omtrent slik må det også ha sett ut siste gang den ble brukt i pinsen for et ukjent antall år siden. Blader og bøker ligger der fortsatt, men stearinlysene har blitt mer og mindre grasiøst bøyd i varme sommerdager. Et trist skue som må få være i fred og helst bevares, et minne fra en tid da selv en liten og primitiv hytte på skauen var noe stort og verdifullt og var i hyppig bruk, selv om veien dit kunne være kronglete.
RASER SNART: Slik ser kaffidoktorhytte nr. 10 ut i mai 2018. Taket har råtnet opp og seget ned, og langveggen med inngangen er i ferd med å bule ut. Når planken over hullet etter inngangsdøra går av, vil ventelig både langvegg og endevegg vrenges ut, og taket falle enda mer sammen. Mye har skjedd siden desember 2012.
HERPET INVENTAR: Innvendig ser ikke hytta særlig trivelig ut nå. Sammenlignet med bildet fra desember 2012 dominerer nå muggen isolasjon og presenningsrester forgrunnen. På veggen har lysestakene og lysene forsvunnet, på bordet har det kommet noe som ligner på kunstig frukt, og lampeskjermen har hoppet av lampa. Det er mye som tyder på at det ikke bare er vind og snø som har forårsaket dette.
Naboen til hytte nr. 10 ligger godt gjemt bak en liten kolle og er omgitt av skog og kratt. Den kan vel være på om lag 8 kvadratmeter inklusiv innebod, og ligger med utsikt mot en tettvokst myr på den ene siden og en jordvoll/-skrent på den andre. Dette er den minste hytta vi har funnet på Køllen, og vel også den som har den dårligste beliggenheten. Likevel ser det ut til at det er denne som er tegnet inn på orienteringskartet, og ikke hytte nr. 10.
NABOEN TIL NR. 10: Med litt ekstra synfaring dukket det opp enda ei hytte rett ved nr. 10, godt gjemt bak en liten kolle og omgitt av skog og kratt. Den kunne vel være på ca. 8 kvadratmeter inklusive innebod, og ligger uten utsikt mot en tettvokst myr. Dette er den minste hytta vi har funnet på Køllen, og vel også den som har den dårligste beliggenheten.
Nord for Kollekleiva ligger en nedmontert hytte lagret, slik bildet fra desember 2013 viser. Den er omsorgsfullt demontert, materialene er merket, og det hele er lagret over og mellom pilarene den en gang sto på for senere gjenbruk. Siden orienteringskartet Køllen fra 1994 viser både hytte og uthus her, må nedmonteringen ha skjedd etter da. Kaffekjelen står fortsatt på komfyren, en Eidsfos Verk no. 28A. Men i komfyren vokser også et lite juletre, og på materialene vokser mosen friskt. I mai 2018 ligger materialene fortsatt der, noe mer mosebevokst. De er merket som en ruin på kartet, men stinettet opp dit er fullstendig gjengrodd. Uthuset står der fortsatt, men er nokså medtatt.
DEMONTERT OG LAGRET: Denne tømmerhytta ikke langt fra Kollekleiva er omsorgsfullt demontert, merket og lagret over og mellom pillarene den en gang sto på. Ikke nylig, selv om kaffekjelen fortsatt står i komfyren. Men i komfyren vokser også et lite juletre, og på materialene vokser mosen friskt.
I år 2000 sto bare kurvstolen igjen i hytteruinene syd for Mustadkroken. Dette er restene etter en større hytte med uthus, som var tegnet inn på orienteringskartet Køllen fra 1994. Da vi rekognoserte for Flaggspretten der i 2000 var hytta revet og materialene stablet opp på grunnmuren. Uthuset sto fortsatt der da, men var revet i 2001 da posten ble hengt ut. Vi husker hytta fra før som en nokså forseggjort hytte med hellelagt terrasse, og det langt fra skogsvei. Den skal ha hørt til Økerngårdene.
FORSEGGJORT: Der denne hytta nordøst på Køllen sto, var selve hytta revet og ryddet da vi skulle legge Flaggsprettpost der i år 2000. Da vi rekognoserte der året før, sto det fortsatt rester av en hytte der. En nokså forseggjort hytte med hellelagt terrasse, og det langt fra skogsvei.
Nord for Kollekleiva er hyttene gjennomgående større og mer velholdte. De fleste ligger nær stupkanten og har praktfull utsikt mot vest over Høgbrennåsen, Sollihøgda og Skogen gård, med Finnemarka og de høyestliggende gårdene der i bakgrunnen. Dette bildet viser en av hyttene. Disse hyttene er fortsatt i bruk, og her må man respektere at det er privat grunn. Det er god grunn til å fortsette stien nordover mot Holmevann, og nyte utsiktene mot vest.
STOR OG VELHOLDT: Det er omlag 25 kaffidoktorhytter på Køllen, og en del av dem er både store og velholdte. Det gjelder særlig hyttene nord for Kollekleiva, som denne er et godt eksempel på.
UTSIKT MOT VEST: Hyttene nord for Kollekleiva er ikke bare større, de har gjennomgående også videre utsikt der de ligger nær kanten av stupet mot vest. Fra venstre Høgbrennåsen med industribyggene på Sollihøgda, og Skogen gård, hvor kyrne fortsatt går ute på de isdekte jordene. Helt i bakgrunnen Hørtekollen og Finnemarka, med de høyestliggende gårdene der. I virkeligheten er utsikten enda videre både mot syd og mot nord, men motsol og dis begrenset mulighetene for fotografering.
Som skrevet innledningsvis er terrenget på Køllen for en stor del skikkelig villmark nesten uten stier, men med et ganske bra stisystem over stupene på vestsiden. Herfra kan man oppleve solnedgangen og deretter rekke ned til Lorangmyr før det blir helt mørkt. Sommerstid er det bademuligheter i Holmevann. Vinterstid er det ingen konflikt mellom skiløpere og fotgjengere fordi det ikke er skiløyper der, og det er gjerne vintertråkk på hovedstien. Siden sydvestsiden ligger rett i solen, blir det også ganske tidlig bart langs denne.
NYT SOLNEDGANGEN: Fra enkelte av de hyttene som fortsatt holdes i hevd, er det praktfull utsikt. Her er solen på vei ned mot Hørtekollen.
UTSIKT MOT SØRØST: Turen fra Skoglund og opp på sydenden av Køllen er bare om lag 1,1 km lang langs stien, men stiger 140 meter. Systemet av stier, tråkk og traktorslep er temmelig uoversiktlig. Vel oppe venter denne utsikten mot sydøst. Litt til venstre for midten av bildet Kirkerudbakken med egenprodusert snø og tåkesky. Åsene videre mot høyre dekkes såpass mye av den naturlige tåkeskyen over Skuidalen at de er vanskelige å bestemme sikkert.
Kollekleiva opp og ned er den enkleste veien til Køllen. Tømmerveien blir for tiden traffikert av ATV, og er enkel å følge helt fra Lorangmyr. Det er mulig å gjøre en rundtur ved å følge stien på Køllen videre mot nord, og ta nedgangen i stupet eller blåstien i retning Sollihøgda til Niskinnveien, gå denne til skytebanen og så tråkk/sti tilbake til Lorangmyr.
Den korteste veien opp er fra Skoglund og opp på sydenden av Køllen. Den bare om lag 1,1 km lang målt langs sti og gamle tømmerveier, men stiger 140 meter. Systemet av stier, tråkk, gamle tømmerveier og traktorslep er temmelig uoversiktlig.
Et mye lenger, men interessant alternativ er fra Bjørumssaga og blåmerket vei/sti langs Isielva og opp Sirissdalen forbi ruinene på Mastekastet, forbi den gamle plassen Knappnæring og Niskindemningen i Holmevann til stien over Køllen. Dette kan bli til en rundtur ved å ta stien ned i sydenden av Køllen og så navigere seg tilbake til Isielva og Bjørumssage på nordsiden av Bjørumsåsen.
Felles for disse alternativene er at man bør bruke kart som Bærums Skiklubs orienteringskart «Køllen» M 1:10 000 eller Tyrvings turkart «Bærums vestmark» M 1 : 20 000, utgitt 2008, samt beherske orientering.
God tur!
I dag er vel området rundt Mylla best kjent for gode skimuligheter og innfartsportene Myllsdammen og Svartbekken. Men rundt århundreskiftet 1800/1900 var det i tillegg til skogsdriften en betydelig industriaktivitet langs Myllselva, med elva som drivkraft og skogen som råstoffkilde.
En plass med ukjent bakgrunn i lia syd for Høgvolltoppen i fritt forfall, snart fullstendig skjult i tettplantet granskog. Én bygning for mennesker, én for dyr. Hva slags plass var dette?
Skogsbilveien mellom demningen i Søndre Heggelivann og Flåtadammen i Storflåtan er en populær og mye brukt sykkelrute. Men den går også i samme område som to av de viktigste fløtningsrutene som var i Marka, og deler av fløtningsanleggene er fortsatt synlige. For de som ikke bare sykler for treningens skyld, er det muligheter til flere avstikkere til det som nå er minner om den tiden da skogen i Marka var en viktig ressurs og en stor arbeidsplass. Veien går også forbi flere gamle setre.
