Sykle ut på eventyr
Ditt neste eventyr begynner rett utenfor stuedøren din!
Tekst: Hege Wallenius Foto: Magnus Nyløkken
Det er i slutten av mai. Sola steker over Oslo. Strålene treffer et utkikkspunkt i den ellers skyggedekte skogen på Grefsenkollen. Plutselig høres prating og kjappe tråkk.
En mann i oransje t-skjorte, sorte løpeshorts og hvit cap kommer til syne med en lang hale løpere etter seg. De jogger opp den bratte bakken, stopper, hviler og prater. En mann i blå cap, blå shorts og blå skjorte knipser noen bilder av gruppen før de løper videre.
Klokken er rundt 18.30. Det er tirsdag. Eller som denne gruppen ville sagt: Stirsdag.
Et par timer tidligere sitter mannen i den oransje t-skjorten sammen med han i den blå på Grefsenkollen restaurant. De to heter Hans Kristian Smedsrød og Johannes Rummelhoff.
Hans Kristian, tidligere skøyteløper fra Tromsø, ble for tre-fire år siden inspirert av kompisen Johannes fra Fredrikstad til å begynne å løpe. Mye. Sammen med en vennegjeng kalt Sky Blazers driver de med skyrunning, en form for ekstremløping i fjellet. Gjengen savnet et fellesskap i Oslo for folk som liker å løpe på sti.
– Jeg og en kompis i Sky Blazers hadde sett på YouTube at folk drev med gruppeløping på sti i Arizona. Flere hundre møtte opp. Vi bare pratet om det og sa: «Vet du hva, vi burde egentlig gjøre noe lignende», forteller Hans Kristian.
Det er en bra måte å møte andre mennesker på. Du omgås kanskje samme type mennesker ellers, folk du har studert med, vokst opp sammen med, familie.
Vinteren 2017 ble inspirasjonen fra YouTube-videoene omgjort til handling. Da arrangerte Sky Blazers de første sporadiske turene under navnet «Hodelyktløping i Lillomarka». Turene ble kunngjort på Facebook. Alle som ville kunne delta, men i starten møtte kun noen få personer opp.
Så fikk Johannes en idé som satte fart i sakene: Løpeturene skulle arrangeres ukentlig, på tirsdager, alltid på sti. Konseptet fikk navnet Stirsdag.
(Kilde: stirsdag.no)
– Det er en bra måte å møte andre mennesker på. Du omgås kanskje samme type mennesker ellers, folk du har studert med, vokst opp sammen med, familie. Jeg jobber i reklamebransjen og møter samme type mennesker hele tiden, så her blir du sjokkert når du møter en snekker. Du utvider horisonten, sier Johannes.
– Det skjedde noe etter at vi skiftet navn, og etter at det ble bart og lyst ute. Det ble jo bare sykt fengende med Stirsdag. Hodelyktløping i Marka høres jo ikke så fett ut, sier Hans Kristian.
Siden har titalls løpeentusiaster blitt trukket mot stien. På det meste har de vært over 30 deltakere når startskuddet for Stirsdag går klokken 18 på Disen. Ferden er en fast rute på tolv kilometer med 550 høydemeter i Lillomarka. Turen ender på Kjelsås, cirka halvannen time etter start.
– Så ender du opp med lange diskusjoner med folk som har andre interesser enn deg. Men dere har i alle fall én ting til felles, og det er at vi liker å springe på stien. Du kan nesten banne på at det klaffer, supplerer Hans Kristian.
På nettsiden stirsdag.no kan man lese at løpeturene går i snakketempo, det vil si så rolig tempo at du klarer å snakke underveis. Men ettersom deltakerne på Stirsdag har blitt flere og flere, blir det også større variasjon i hvilken form den enkelte er i. Det som er snakketempo for den ene, kan være hardøkt for den andre.
Stirsdag er noe du møter på frivillig, fett om du kommer, liksom. Men det er ikke sånn: «Nå skal vi ha fellestrening og springe intervaller.»
– Det er noen som gir seg nesten hver gang. Tolv kilometer flatt i terrenger er noe helt annet enn på flata, sier Johannes.
Noen ganger deler de opp gruppen, hvor de som vil løpe fortest og lengst er i én gruppe, mens de som velger en roligere og kortere variant, er i en annen.
– Vi springer sammen opp til Grefsenkollen og splittes litt opp etter det, men ender opp på Kjelsås cirka samtidig, sier Hans Kristian.
Denne tirsdagen er det Johannes som leder gruppen som vil løpe ekstra langt, mens Hans Kristian fører an de som velger den korteste varianten. Det bærer over stein og røtter. Mellom trær og kvister. Oppover, nedover, oppover, nedover.
At stiene er krevende, er noe av det som gjør Marka unik, mener kompisene.
– Du får ikke den blåstien noe annet sted, med barnålsti og røtter. Det er ekstremt teknisk. Jeg digger det, sier Johannes.
– Jeg sprang VM for to helger siden (VM i terrengultra i Penyagolosa), og der var det blåst opp at det var sykt teknisk sti. Men det var jo en drøm å løpe på, fordi det hele tiden var to meter bred grusvei. Dét kaller de sti..., sier Hans Kristian.
Han mener stiene i Marka er de mest krevende.
– Men det er jo det som er artig.
Stirsdag arrangeres hele året. Det er opp til en selv hvor ofte en ønsker å delta. Kanskje er det noe av det som skiller tilbudet fra en organisert løpeklubb.
– Stirsdag er noe du møter på frivillig, fett om du kommer, liksom. Men det er ikke sånn: «Nå skal vi ha fellestrening og springe intervaller.» Vi har ikke årsmøte og sånne greier, sier Hans Kristian.
Det handler om løping. På sti. Og det handler om å være sosial.
– Jeg bruker mye tid på meg selv og sørger for at jeg og min kropp hele tiden kan prestere optimalt i trening og konkurranse. Men Stirsdag har gitt en ekstra mening med løpingen. At jeg kan dele den med andre, sørge for at andre kan oppdage Marka og ha god helse, og at de motiveres av å møte alle de andre på Disen klokken seks, gir meg mye. Jeg får ikke en krone for det, og det tror jeg er litt av det som gjør at det er digg, sier Hans Kristian.
Blant de som deltar denne tirsdagen, er vestlendingen Pål Lohne (28). Han har vært med siden april.
– Jeg gjør mesteparten av treningen alene, så det er kjekt å ha en litt større gruppe å løpe med. Og så er det veldig lett tilgjengelig når alt er helt gratis og det bare er likesinnede du løper med. Det er veldig trivelige folk som styrer det hele, og som er flink til å passe på at alle er med. Det går i et fint tempo, sier Lohne.
Hans Kristian tror én av grunnene til at folk stiller på Stirsdag, er at de vil gjøre mer av det som får dem til å glemme mobiltelefonen.
– Det var en som sa: «Byen er best på avstand.» Jeg tror det ligger mye i det utsagnet. Det er fint å komme seg bort og ut og glemme litt.
Johannes legger til:
– Det er det som er rått. Du har kanskje vært på kontoret hele dagen og sittet foran dataen. Så stikker du ut et par timers tid uten å tenke på annet enn å løpe i skogen, og bare være sånn som du var da du var barn.
