Det største tømmerrenne-anlegget i Marka

Otertjernsrenna fra Søndre Heggelivann over Otertjernene og til Sloradammen blir regnet som det største tømmerrenneanlegget som har blitt bygget i Marka.

Tekst og foto: Odd Tore Saugerud

Published 9/6/2013

Anlegget ble bygget i 1924 og besto av to deler: fra Søndre Heggelivann til Otertjernene med en lengde på 2,6 km og et fall på 26 meter, og fra Otertjernene til Sloradammen med en lengde på 2,4 km og et fall på 250 meter. Renna var i sin helhet bygget i tre, og var i drift i tiden 1924 til 1934.

Heggelielva, en vanskelig og rasutsatt fløtningselv

Den første fløtningsdemningen i Søndre Heggelivann ble bygget sent på 1600-tallet, men elva var vanskelig og krevet mye vann. I 1920 til 1923 gikk det store ras ved Store Jørgenskastet, noe som gjorde at elva ikke kunne fløtes, og tømmeret ble liggende i elva og i Søndre Heggelivann. For å få tømmeret ut og sikre fløting i årene fremover, ble det derfor besluttet å bygge Otertjernsrenna og Slorademningen. Kartet gir en oversikt over hvor rennetraseen gikk.

På denne skissen er Otertjernsrennas trasé tegnet inn som heltrukken rød linje, og steder som er spesielt omhandlet i artikkelen, er merket med fylte, røde sirkler. Kartskissen er utarbeidet på grunnlag av en svart/hvitt kopi av Tollersruds kart over Nordmarka fra rundt 1930, hvor Otertjernsrenna er tegnet inn, og egne målinger med GPS. Med terrengformasjonene på GPS-kartet som underlag, er koordinatene for rennetraseen overført til sommerutgaven av Nordmarks-kartet utgitt 1938, delvis ajourført i 1961. Grunnen til valget av et så gammelt og grovt kart, er at underlaget for å tegne inn rennetraseen er ganske dårlig. Få punkter er kjent i dag, og på Tollersruds kart er traseen tegnet slik at den krysser flere koter i oppoverbakke. Inntegning på et mer nøyaktig kart ville derfor innebære at det ble tilført sikkerhet om traseen som ikke er begrunnet i data.

Tips: Høyreklikk i kartet og velg "Åpne bildet i ny fane". Da er det enklere å sjekke kartet når du kommer lenger ned i teksten.

Otertjernsrenna anlegges

Det ble først anlagt en kjørevei fra Skansebakken forbi Lysedammene og opp Gopletjernsbakkene til demningen i Søndre Heggelivann, for å frakte opp en lokomobilsag som kunne skjære materialene som ble brukt til renna. Tømmeret som ble brukt, var stokker som lå innesperret og allerede hadde fått skade og redusert verdi. I byggeprosessen ble tømmerrenna brukt som transportvei etter hvert som den ble ferdig. Det ble derfor ingen anleggsvei langs rennetraseen.

Otertjernsrennas øvre del

Steindemningen i Søndre Heggelivann fra 1861 ble utvidet med to steinutbygninger på luftsiden med rennestart mellom dem. Tittelbildet viser disse slik de ser ut i dag, fullstendig gjenmurte på både luftside og vannside. Det neste bildet viser demningen og elveløpet rett etter denne. Renna krysset høyt over elveleiet på en bro allerede etter snaue 100 meter. Deretter tok den en sving inn i dalen før Evjeåsen for å holde høyde, før den fortsatte omtrent parallelt med dagens Gråsetervei, men høyere opp i bratta. Etter at renna ble tatt ut av bruk i 1934, ble mye av treverket fjernet. Resten har etter hvert råtnet vekk, slik at det ikke lenger er rester av selve rennekonstruksjonen. Men der hvor det var nødvendig å sprenge vekk fjell for å opprettholde det minimale fallet over denne delen, er det fortsatt mulig å se hvor renna gikk i terrenget.

RENNEKONSTRUKSJONEN FJERNET: Otertjernsrenna startet på vestsiden av Heggelielva, men krysset høyt over elveleiet på en bro allerede etter snaue hundre meter. Deretter tok den en sving inn i dalen før Evjeåsen for å holde høyde, før den fortsatte omtrent parallelt med Gråseterveien, men høyere opp i bratta.

HOMLEBERGET: Bortsett fra der det ble skutt fjell eller fjernet masser, er det omtrent ikke spor etter Otertjernsrenna i dag. Om lag 900 meter fra demningen i Søndre Heggelivann (regnet langs Gråseterveien) er det et bratt parti med stup og skrenter ovenfor veien. Her var det nødvendig å sprenge ut en hylle for at renna skulle få riktig fall, og denne er synlig også i dag. Her var det kjentmannspost 2004-06.

Ved Homleberget om lag 900 meter fra demningen i Søndre Heggelivann er det et bratt parti med stup og skrenter ovenfor veien. Her var det nødvendig å sprenge ut en hylle (bildet over) for at renna skulle få riktig fall, og denne er synlig også i dag. Bildet under viser Homleberget sett fra Gråseterveien. Kjentmannspost 2004-06, GPS-koordinater 845 580. Etter dette gikk renna inn i en nå tett tilgrodd skråli, og det er ikke mulig å følge traseen videre før om lag 1,2 km lengre syd. Der, på en bergnabb rett syd for fylkesgrensa mellom Buskerud og Oslo, ble rennetraseen skutt ut i en lengde på nærmere 100 meter. Kjentmannspost 2008-10, GPS-koordinater 850 571.

Den utsprengte renna ender i syd på en hylle over et kanskje ti meter høyt stup. Det er ingen tydelige spor etter traseen videre her, men sannsynligvis holdt renna jevnt fall ved å dreie mot øst og fortsette i skrålia videre. Deretter gikk den på bukker i myra eller myrkanten til Otertjernene. Jeg mener å huske at jeg så rester av tømmerfagverket som bar tømmerrenna i myrkanten her, første gang jeg var i området for vel 40 år siden.

GRÅSETERVEIEN VED HOMLEBERGET: Den utsprengte hylla som Otertjernsrenna lå på er ikke lett å finne, selv om den ligger midt under kraftledningen. Det er enklest å ta den fra nord, der det går et svakt tråkk opp bratta før den går over til å bli et stup. Hylla er helt ute på stupkanten, og det er mulig å se veien fra den. Stien fører naturlig inn i et søkk som ser utsprengt ut, men som heller feil vei og fører til stadig nye skrenter. Bildet viser stupdelen av Homleberget.

SKUTT UT: Etter å ha passert hylla ved Homleberget, bøyer rennetraseen vekk fra Gråseterveien. Terrenget videre er først ulendt, og hele tiden er det tettvokst, slik at det er omtrent umulig å bedømme hvor renna har gått. Men på en ikke navngitt bergnabb er rennetraseen skutt ut i en lengde på nærmere hundre meter. Det er mulig å finne den ved å følge et lite bekkedrag fra der Gråseterveien knekker mot vest etter Gråseterbrua, og følge dette langs sydsiden av et stort hogstfelt til det kommer en sti fra syd. Denne stien går rett til renna. Kjentmannspost 2008-10, GPS-koordinater 850 571.

STUP: Den utsprengte renna ender over et stup, såpass høyt at man ser rett i trekronene på de velvoksne granene i dalen under. Her er det ikke sannsynlig at tømmerrenna har gått rett frem. Alternativet er en dreining mot øst inn i området med store steiner og skrenter på dette bildet. Jeg prøvegikk det, ikke ufremkommelig, og det hele flatet seg ut mot myra som ender i Vestre Otertjern. I myra var det et tydelig åpent parti som gikk rett mot der renna er tegnet inn på et kart fra 1930. Muligens et spor etter renna, selv om det ikke var noen tydelige rester av renna der, og jeg nok heller ville lagt renna i den tørre kanten av myra. Men den er helt gjengrodd av kratt nå.

Otertjernene

Otertjernene står det, og de to første bildene under viser, er det korrekt i dag. Opprinnelig var det også to vann, men for å få et buffer/mellomlager for tømmeret, og kanskje også tilleggvann for den brattere nedre delen av renna, ble tjernene demmet opp tre-fire meter. I det flate myrlandskapet ble de da ett mye større vann. Otertjernene har naturlig utløp mot nord. Det ble derfor bygget atthaldsdemning i form av en laftedemning ved enden av en lang myrtarm som vannsiget fra Otertjernene går i. Men på vei dit må man passere over en lav, bevokst rygg som går tvers over myrtarmen. Flytetorv var til hinder for fløtingen. Flytetorvene ble derfor samlet, og store steiner ble dratt ut på isen om vinteren for å presse torven ned og holde den unna. Flytetorver finnes i Vestre Otertjern også i dag, og mye av myra rundt tjernet virker å være flytetorv som synker ned om man står stille.

ØSTRE OTERTJERN: Det er to Otertjern som er forbundet med en myrtarm med en liten bekk. Det østre er det største og ganske idyllisk der det ligger omkranset av myr mot Søndre Otertjernsåsens bratte vestvegg. I nordenden (venstre side av bildet) er to rødmerkete staker til skiløypa synlige. Det ganske flate partiet mot høyre til Stuteskallen var nærmest ufremkommelig på grunn av tynningshogst, og bredden av vannet i dette området er ikke mye bedre med en blanding av flytetorv, tett løvkratt og skrenter og stup. Ikke anbefalelsesverdig før tynningshogsten begynner å råtne og har blitt klemt flat av snø.

VESTRE OTERTJERN: Bildet viser Vestre Otertjern sett fra nordvestenden. Tjernet er omgitt av brede myrstrekninger overalt, unntatt langs vestbredden. Her er myra smal med upasserbare bløthull, og krattet langs kanten er tett og vanskelig å passere. Det er ikke å anbefale å gå langs vannet på denne siden. Rundt vannet ellers er det myr og flytetorver, vått, men ikke vanskelig å passere om man hele tiden planlegger noen skritt fremover. Litt til venstre for midten av bildet er myrtarmen til Østre Otertjern, hvor skiløypa krysser. Der ligger det stokker, men før det er det tuemyr som bekkesiget renner gjennom.

ATTHALDSDAM: Otertjernene ble brukt som et slags mellomlager/buffer for tømmeret mellom de to delene av Oterjernsrenna. Men Otertjernene har har naturlig utløp mot nord, mens Otertjernsrenna går mot syd. Det ble derfor nødvendig å demme opp vannene slik at de ble ett stort vann, og dette ble gjort med en atthaldsdemning ved enden av en lang myrtarm som vannsiget fra Otertjernene går i. Bortsett fra de nedre steinvarvene med luke ser denne demningen nærmest ut som en tilfeldig steinrøys, ganske typisk for laftedammer hvor tømmeret har råtnet ned.

PROBLEMATISK FLYTETORV: Nordvest for Vestre Otertjern bryter noen tettvokste områder den ellers flate myra. Disse områdene er bare litt høyere enn selve myra, og ser ut til å bestå av mosegrodde halvstore steiner. Det er ikke noen skrenter eller lignende i nærheten, så hvor skulle de komme fra? Under driften av renna var flytetorver til stadighet et problem, som ble forsøkt løst ved at de ble fjernet fra den delen av vannet hvor tømmeret ble fløtt, og så ble det på isen vinterstid transportert stein ut og lagt på dem slik at de skulle synke når isen igjen smeltet.

Syd for Vestre Otertjern ble det bygd en fløtningsdemning med rennestart. Denne var bygd som en laftedemning rundt rennestart og som bukkedemning på hver av sidene. Rester av denne er fortsatt synlige, slik de to første bildene under viser (Kjentmannspost 1994-96). For å få tilstrekkelig dybde til å fløte tømmeret til rennestart, ble det gravd og sprengt en 100 meter lang kanal i myra.

FLØTNINGSDAM: Følger du kanalen mot syd fra Vestre Otertjern inn i skogen, finner du de to steinrøysene på bildet, en på hver side av kanalen. Slike røyser er ganske typiske for laftedammer hvor tømmeret har råtnet ned. Inne i skogen er det også en rad med stokker som er slått ned i myra/skogbunnen som en fortsettelse av steinrøysene. Dette er rester av fløtningsdemningen som var starten på tømmerrenna ned til Slora, og den fortsatte i en utgravd renne videre nedover i skogen. Plasseringen av en demning på en høyde hvor vannet har naturlig avløp i motsatt retning, virker nokså ulogisk. Men en atthaldsdam av stein over avløpet i nord hevet vannstanden med tre meter, slik at Otertjernene gikk i ett. Jeg mener at vi fant spor etter denne på tilbakeveien da vi hadde besøkt kjentmannspost nr. 14 2008-10 i oktober 2008, men da var det kaldt, tett tåke og sludd/regn, og det ble ingen bilder der. Jeg mener også å huske at jeg fant deler av tømmerfagverket som bar tømmerrenna første gang jeg var i området for vel 40 år siden, men heller ikke da ble det tatt bilder. 

BUKKEDAMMEN: Det ser mørkt og myrgørraktig ut, og er det også. Men i vannet ligger noen solide stokker i en fortsettelse av en rad med bolter som stikker opp av myrmosen. Det er restene etter bukkedammen ved Otertjernsrennas utløp fra Otertjern mot Slora, omtrent det eneste som er igjen av synlig treverk etter renna.

RENNE I MYRA: Vestre Otertjern er mye mindre enn det østre, er omgitt av vide myrer og har naturlig utløp mot nord. Mot syd heller myra oppover, og det er en tydelig utgravd renne fra vannet og sydover.

RENNE + BOLT: Renna mot syd fra Vestre Otertjern kunne innledningsvis lignet på et område hvor det er skåret torv, men blir raskt for dyp til dette. I renna står det også en solid jernbolt, som bekrefter at dette har med Otertjernsrenna å gjøre. 

Otertjernsrennas nedre del

Var det for lite fall i den øvre delen av Otertjernsrenna, så var det for mye i den nedre delen. Fra fløtningsdemningen var det derfor gravd ut en renne for tømmerrenna et stykke nedover. Etter dette er det ikke mulig å følge rennetraseen før øverst i Revekleiva, på blåstien fra Slora til Gråseterbrua. Dette er den fineste utsikts- og rasteplassen langs blåstien, men det er neppe mange som tenker over at denne hylla i skrenten er sprengt ut for å gi tømmerrenna et jevnest mulig fall.

Derfra følger blåstien stort sett rennetraseen til et stort hogstfelt. Rett ovenfor den øvre enden av dette ligger det to parallelle steinrøyser i skogen. Tømmerrenna gikk mellom disse. Etter dette er det i lia ikke flere tydlige spor etter renna. Starten på blåstien fra Slorakrysset går på en 100 meter lang veistubb som ble kalt «Avkasteren». Hit ble alle ubrukte materialer fløtet og tatt ut av renna. Renna gikk øst for Avkasteren, krysset over Smedbekken og gikk under Sloraveien og videre ut i Sloradammen. Mot Sloradammen går det en tilsynelatende utgravd renne i terrenget. Denne starter i et fint oppmurt parti av veien, men bunnen av muren er dekket med løsmasser, og det er ikke mulig å se spor etter noen åpning hvor tømmerrenna kan ha gått.

REVEKLEIVA: Bergveggen ved Revekleiva og utsikten mot Sørkedalen rett ved denne er vel det mest kjente på blåstien fra Slora mot Gråbergseter over Otertjerna. Her gjorde renna en ganske krapp sving. Dette skal være det eneste stedet det var nødvendig å sprenge langs den nedre del av Otertjernsrennetraseen. En fin rasteplass i dagens siste streif av sol.

STEINRØYSER I SKOGEN: Blåstien fra Slora mot Gråbergseter over Otertjerna passerer flere store hogstfelt etter starten fra Slora. På oversiden av den øvre enden av det øverste ligger disse to parallelle steinrøysene med renne mellom. Her gikk Otertjernsrenna, og dette er det siste tydelige sporet før Slora. Steinrøysene er godt synlige fra blåstien.

Slorademningen og Sloravannet

Slorademningen var også en del av anlegget Otervannsrenna. Heggelielva rant fritt tidligere, men nå ble det behov for å ha et sted hvor tømmeret kunne ligge før videre løsfløting nedover elva. Demningen ble bygd i 1924, og minst tre forskjellige byggemåter ble brukt. Fløting, og dermed vedlikehold av demningen, tok slutt i 1960-årene, og demningen står nå åpen. Kjentmannspost 1996-98. På kartet er Sloravannet tegnet inn slik det var mens det fortsatt var fløting her.

SLORADAMMEN: Demningen ble bygget i 1924 og var i bruk til ut på 1960-tallet. Det er brukt minst tre forskjellige byggemåter i denne demningen: i syd (venstre side av bildet) en bukkedam av tre, så en steindemning med to bunnluker og et fløtningsløp, og i nord en delvis sammenrast kistedam med bukker på topp. Det er ikke mulig å krysse elva på dammen nå. Kjentmannspost 1996-98. Bilder fra vårt besøk der 10. november 1996 viser at trekonstruksjonene har forfalt siden da.

STÅR STØTT: Den midtre delen av demningen består av en steindemning med krone av betong, og har klart seg bra mot tidens tann. Deler av reguleringsmekanismen er fortsatt på plass. Selve steinkonstruksjonen er avsluttet som en horisontal flate, mens betongen er lagt med hellning mot vannsiden.

Forslag til mulig tur

Det er ikke enkelt å komme med et klart forslag til en tur langs restene av Otertjernsrenna, siden deler av rennetraseen går i vanskelig terreng og er tett tilgrodd. Men dette er et forsøk på en rumpetrollformet rundtur:

Utgangspunktet er blåstien fra Avkasteren ved Slorakrysset opp til der den skiller lag med rødmerket skiløype et stykke etter at enden av Otertjernsveien er passert. Deretter skiløypa videre mellom Otertjernene, og frem til demningen i Søndre Heggelivann. Fra denne er det mulig å ta avstikkere til for eksempel Otertjernsåsene, om form og tid tilsier det.

Fra demningen starter så selve turen til restene av Otertjernsrenna. Først Gråseterveien til Homleberget og opp til den utskutte hylla over stupet, og så ned på veien igjen. Videre mot Gråseterbrua til bekken som kommer ned i rettstykket mot syd, deretter klatre opp lia til det store hogstfeltet. Deretter følges bekken langs sydkanten av hogstfeltet til tverrstien og videre denne til den utsprengte renna i bergnabben. Det er rester av merking med blå plastbånd langs stien.

Derfra kommer et vanskelig parti i skråli over stupet. Hold høyde i skrålia inntil denne går jevnt ned i myra mot Vestre Otertjern. I myra er det et tydelig område uten trær og med jevn bunn som leder rett mot Vestre Otertjern. Området hvor flytetorvene ble senket og atthaldsdemningen i Otertjernsbekken ligger til høyre (vest) før vannet.

Myra langs vestbredden av Vestre Otertjern er stedvis upasserbar, og innenfor er det tett grankratt. Tjernet bør derfor passeres på myra på østsiden, men der er det partier med myrhull og flytetorv, slik at forsiktighet og planlegging er nødvendig. Dette veivalget leder til kanalen i myra og videre til fløtningdammen. Der starter den utgravde renna videre. Den leder til blåstien, som da kan følges tilbake til Avkasteren. God tur!

Affiliates